Ingen bønn
uten
bønnhørelse



Men det
må være
en bønn
i Jesu navn

Bønn i Jesu navn

PREKEN OVER JOH 16,23-31
Bønnesøndag 2001

Hvor ofte ber du? Hva ber du om? Synes du det er vanskelig å be? I dag vil Jesus lære oss litt om bønnen, og framfor alt vil han oppmuntre oss til å be flittig. Dagens evangelium handler om bønn, bønn i Jesu navn. Men denne teksten handler ikke bare om bønn, den handler faktisk like mye om bønnhørelse. For bønn og bønnhørelse henger nøye sammen. Jesus forsikrer oss i dag: "Sannelig, sannelig jeg sier dere: Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn." Det går altså ikke an å skille bønnen fra bønnhørelsen. Begge hører sammen.

Ja, Bibelen er full av løfter om at en troendes bønn blir hørt. "Når han kaller på meg, svarer jeg; jeg er med ham i nød og trengsel," leser vi i Salme 91. "Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for," sier Jesus (Matt 7,7-8). Gjennom slike løfter vil Herren få oss til å be. Selve befalingen om å be: Be, let, bank på... minner oss nok at vi burde be, men den gjør oss ikke villig til det. Men løftene som Gud har knyttet til bønnen, gir oss både lyst til å be og glede i bønnen. For vi får jo bare lyst til å be når vi vet og tror at Gud hører bønnen. Og det har han lovet at han skal gjøre. Den som derfor ber i tro på Guds løfter, han ber med frimodighet og glede.

Vi har nok ofte altfor små og kanskje også feilaktige tanker om dette med bønn og bønnhørelse. I det store og hele tror vi nok at Gud hører bønn. Men når det gjelder i hvert enkelttilfelle, i hver liten ting som vi ber om, eller når vi ber om bestemte ting, må vi overlate det til Gud om han vil høre oss eller ikke. Det føler vi likesom hører med til en rett gudsfrykt og vår lydighet som Guds barn. Men faktum er at Gud har lovet både i allmennhet og i enkelttilfeller, ja, i alle tilfeller å høre våre bønner. Jesu ord i dagens evangelium er meget klart og tydelig. Jesus begynner sitt løfte med det doble "Sannelig, sannelig...": "Det er virkelig sant det jeg her sier. Dersom dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn."

Det fins altså ingen bønn uten bønnhørelse! 

Men det må være en bønn, en virkelig bønn, en rett bønn! Jesus lærer oss hva en rett bønn er. Bare troende kristne ber en slik bønn og kan be en slik bønn. Det er til sine disipler Jesus sier dette i dag. Det er ikke til hvem som helst, men til dem som tror på ham. For bare troende vet og forstår hva bønn egentlig er. Legg merke til at Jesus sier: "Hvis dere ber Faderen om noe..." Det er bare når vi tror og vet at Gud er vår gode og nådige Far og vi er hans kjære, elskede, dyrt kjøpte barn, vi kan be.

Derfor kan ikke de vantro be. De kjenner ikke Gud, den ene, sanne Gud, han som har åpenbart seg i sin Sønn, Jesus Kristus, og som for hans skyld er en nådig Gud. De vantro tror ikke at Gud er nådig. De betrakter ham bare som en streng dommer. På grunn av sin vonde samvittighet, på grunn av ufreden i hjertet, er de redd Gud. Derfor kan de heller aldri be til ham som sin gode, nådige, kjærlighetsrike og tilgivende Far.

Men vi vet at Gud er nådig mot oss. Den Gud vi ber til er han som elsket oss så høyt at han gav sin Sønn, den enbårne, for å sone vår skyld og straff og gi oss evig liv. Derfor ber vi: "Abba, Far!"

Videre lærer Jesus oss at en troendes bønn er en bønn i Jesu navn. Det er bare for Jesu skyld vi kan be til Gud. "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen, uten gjennom meg," sa Jesus. I dagens evangelium vitner Jesus om seg selv og sitt eget forhold til sin Far. Han sier: "Jeg er utgått fra Faderen og kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen." Med dette vil han påminne oss om hva som har skjedd. Han kom fra Faderen til vår syndige jord, for å bli et menneske som oss, for å lide, dø og stå opp igjen fra de døde. Og så til slutt etter at han hadde fullført sitt oppdrag på jorden, vendte han tilbake til sin Far i himmelen igjen. Og nettopp på denne måten, ved at han kom fra sin Far og vender tilbake igjen til sin himmelske Far, har han banet veien for oss, slik at også vi har fri adgang til Faderens trone. Vi som var fremmede og fiender til Gud, har Jesus med sitt liv, sin død, oppstandelse og himmelfart, ført tilbake igjen til Gud. For Kristi skyld har Gud forsonet seg med oss. Vi er ikke lenger fremmede og utlendinger. Vi er Guds barn for Jesu skyld.

Og det er i hans navn vi ber til Gud. Gud er for hans skyld en forsonet Gud. Han er ikke sint på oss. Nei, for Jesu skyld elsker Gud oss så høyt at vi får kalles Guds barn, ja, vi er hans barn.

Hva skal vi så be om? Ja, Jesus sier bare ganske enkelt: "Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn." Det er som om Jesus vil si: Uansett hva som ligger dere på hjertet, det kan være hva som helst - dette "noe" er jo et ubestemt pronomen - kan vi bringe fram for Gud. "Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har å be om, fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!" skriver Paulus (Fil 4,6). Med andre ord: Alt det som ligger deg på hjertet, kan du be om til Gud! Her fins det ingen begrensninger. For Gud fins det ingenting som er for smått til at han bryr seg om det. Det fins ingenting som er for dumt til at vi kan legge det fram for ham.

Likevel vet vi jo hva det som aller mest beveger en kristen til å be. Disiplene sier til Jesus: "Nå taler du rett ut, du taler ikke i gåter! Nå forstår vi at du vet alt, og du har ikke bruk for at noen stiller deg spørsmål. Derfor tror vi at du er utgått fra Gud." Å tale slik som disiplene gjør, er typisk for en kristen. Med slike ord bekjenner en kristen sin tro. Vi merker gleden og tilfredsheten i dette som disiplene sier her. De gledet seg over at han var Guds Sønn. De gledet seg over at han talte så fritt til dem om sin himmelske Far og at de kunne forstå hva han snakket om. Slik gleder alle de troende seg over sin Herre og Frelser Jesus Kristus. De er glade og takknemlige for at Gud, for Kristi skyld, er deres nådige Far. Det er ingenting som stenger mellom ham og dem.

Imidlertid er det slik i denne verden at synden ofte ødelegger gleden. Også vi som er kristne, får mange ganger smertelig erfare hvordan synden tar fra oss frimodigheten slik at vi ikke våger å be til Gud. Disiplene var nå glade og tilfredse, men kort tid etter skulle det skje noe som tok fra dem gleden, og som gjorde dem redde og tvilende. Jesus sier: "Den tid kommer, ja, den er der nå, da dere skal bli spredt og gå hver til sitt og la meg bli igjen alene." Disiplene skulle i feighet og redsel forlate Jesus når soldatene kom for å arrestere ham. Og Peter skulle fornekte ham tre ganger og banne på at han ikke kjente ham. Tror du Peter betraktet Gud som sin nådige Far etter at han hadde syndet så grovt? Tror du Peter og de andre disiplene orket tanken på å be til Gud etter at de hadde vært så feige og ynkelige?

Synden stenger likesom veien til Gud. Den blir som en stor, tykk mur som vi ikke klarer å trenge gjennom. Vi våger ikke å tro at Gud er nådig mot oss. Vi tror at det vi har tenkt eller sagt eller gjort er for alvorlig til at Gud kan tilgi det. Dermed har vi mistet den barnlige gleden og frimodigheten. I slike tider er det ikke lett å be. Men så snart vi igjen får se at Gud ikke er sint på oss, men at han fortsatt er like glad i oss for Kristi skyld, at også denne store synd som vi har gjort, har Jesus gjort opp for på korset - når vi på ny får se dette, vender gleden og frimodigheten og tilliten tilbake. Og vi kan på ny be med frimodighet til ham som har tilgitt oss alt.

Men dermed forstår vi jo hva som alltid vil være den viktigste bønnen, selve hovedbønnen for en kristen, nemlig bønnen om syndenes forlatelse, bønnen om nåde: "Forlat oss vår skyld!" "Gud, vær meg arme synder nådig!" Og denne bønnen kan vi trygt stole på at Gud vil høre. For han har allerede for Kristi skyld tilgitt oss all vår skyld. For hans skyld er Gud nådig mot alle syndere.

Men Gud hører oss ikke bare når vi ber om åndelige ting, men også når vi ber om legemlige ting. I Fadervår ber vi om det daglige brød. Ifølge Luthers forklaring til denne bønnen betyr "daglig brød" mat, drikke, klær, sko, hus, hjem, penger, gods, ektefelle, barn, helse, arbeid. Alt dette ber vi om i Fadervår, og alt dette er Guds gode gaver og svar på vår bønn om det daglige brød. Gud gir oss ikke steiner i stedet for brød. "Er det vel en far blant dere som vil gi sin sønn en orm når han ber om en fisk, eller gi ham en skorpion når han ber om et egg?" sier Jesus et sted (Luk 11,11). Når selv syndige mennesker vet å gi sine barn gode gaver, hvor mye mer skal da ikke vår himmelske Far gi oss som er hans dyrt kjøpte barn, gode gaver når vi ber ham om det.

Og jo mer vi ber, desto mer forstår vi at alt får vi av bare faderlig godhet og barmhjertighet. Gud gir ikke all likt, noen får mye, andre mindre, alt ettersom Gud ser det gagner hver enkelt best. Men alt det vi har, har vi fått av ham.

Vi har mange fine eksempler på konkrete bønnhørelser i Bibelen. Dere husker sikkert fortellingen om Abrahams tjener Elieser som ble sendt til Mesopotamia for å skaffe en hustru til Isak (1 Mos 24). Ved brønnen i Mesopotamia bad han en konkret bønn til Herren om at han måtte la det lykkes for ham å skaffe en hustru til Isak. Han bad helt konkret: "Nå står jeg her ved kilden, mens de unge pikene i byen kommer ut etter vann. Sier jeg til en pike: Hell på krukken så jeg får drikke! og hun svarer: Bare drikk du, og jeg vil også la dine kameler drikke – la det være henne som du har bestemt for din tjener Isak!" Og før han var ferdig med bønnen, gikk bønnen i oppfyllelse like for øynene på ham. Rebekka kom ut til brønnen, hilste vennlig på ham, lot ham og kamelene få drikke, tok ham med seg til sin fars hus og ble med ham tilbake for å bli Isaks hustru. Eliesers bønn ble oppfylt ord for ord.

Nå er det ikke alltid det går slik som her. For når det gjelder jordiske ting, bønnhører Gud oss ofte på en annen måte enn det vi hadde tenkt. Han gir oss ikke alltid med det samme. Ofte lar han oss vente. Og når han svarer, svarer han annerledes enn det vi hadde tenkt oss. Men uansett hvordan han svarer, er det alltid til vår velsignelse. Gud vil oss ikke noe vondt, bare godt. Ja, han gir oss også mer enn det vi forstår å be om. Vi forstår ikke alltid vårt eget beste. Om vi ber om steiner, gir han oss brød. Det vil si: Om vi ber om noe som ikke er så bra for oss, gir Gud oss i stedet noe som er til beste for oss. Og skulle det likevel finnes mange ting her i verden som vi gjerne ville hatt, men som vi ikke får og som vi må forsake for Guds rikes skyld, får vi uansett noe som er mye, mye bedre enn all jordisk gods og gull, ære og berømmelse. Vi får den evige frelsen.

Det fins ingen bønn uten bønnhørelse. Jesus sier til oss: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn." Jesus har skaffet oss nåde hos Gud. Vi ber i hans navn. Jesus har selv sagt at vi skal gjøre det. Ikke nok med det: Han går selv i forbønn for oss. Han ber med oss og for oss. Og vi kan være helt sikre på at Gud hører hans bønn. For han er Guds elskede Sønn som han sendte til verden for å frelse oss, og som nå har vendt tilbake til sin Far i himmelen for å styre alle ting så det blir til det beste for oss.

Og Jesus sier: "Den dagen skal dere be i mitt navn. Jeg sier ikke at jeg skal be Faderen for dere; for han selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud." Faderen skal selv elske oss, sier Jesus, fordi vi har elsket Jesus. Kan han noe annet enn å høre oss? Kan Gud lukke ørene til oss? Han elsker oss jo. Han er jo så glad i oss. Nei, Gud kan ikke annet enn høre oss. Og han hører oss ikke bare nå og da, en gang iblant. Men hans ører og øyne er hele tiden åpne. "Han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge, han er ved din høyre hånd... Herren skal bevare deg fra alt ondt og verne om ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid" (Salme 121). Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen)

Tilbake til prekenarkivet