"Det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne." Vi kan ikke annet enn å være enig i denne uttalelsen av øverstepresten Kaifas. Selvfølgelig – det er bedre at ett menneske dør enn at hele folket dør. Det forstår alle. Det fins det ingen uenighet om.

Men – det var en stor hake ved det hele. Dette ene menneske som Kaifas mente det var bedre ofret livet sitt for folket, var uskyldig. Han hadde ikke gjort noe galt. Tvert imot, han hadde bare gjort godt. Var det da så sikkert at Kaifas´ uttalelse var riktig? Var det rett at et uskyldig menneske døde, mens alle de andre, som kanskje ikke var så uskyldige, slapp unna? Ja, spørsmålet er altså: Er det rett at den uskyldige dør for de skyldige?

Dagens prekentekst tar oss med til et viktig møte. Det er de mest innflytelsesrike og respekterte menneskene i den jødiske nasjonen på Jesu tid som salmes til et svært viktig og avgjørende møte. Det er det jødiske høye råd – Rådet som det ofte kalles, eller Sanhedrin – som har kommet sammen.

Medlemmene i dette Rådet var for det meste mektige og fremtredende menn. Det var overprestene, fariseerne og sadukeerne. Mens sadukeerne og prestene kanskje var de mektigste og mest innflytelsesrike blant jødene, var fariseerne de mest respekterte. De var ekstremt patriotiske, derfor var de også uglesett av romerne. De var opptatt av at jødene holdt en høy moralsk standard, og ikke gav etter for det umoralske livet som romerne førte. Fariseerne trodde på et liv etter døden og hadde stor respekt for Det gamle testamentets skrifter. Ytre sett var de meget fromme og gode mennesker. Men som vi vet – Jesus så lenger enn til deres fromme ytre. Han så like inn i hjertene deres. Derfor kalte han dem for hvitkalkede graver som så fine ut på utsiden, men innvendig var full av dødningeben.

Sadukeerne var kanskje ikke så respekterte blant folket, men hadde likevel stor makt og innflytelse hos romerne. De fornektet de dødes oppstandelse, og var mest opptatt av å gjøre det best mulig ut av livet her på jorden. Derfor var de hele tiden opptatt med å inngå kompromisser med romerne for å gjøre tilværelsen for seg og resten av folket mest mulig behagelig.

Disse to gruppene – fariseerne og sadukeerne – så forskjellig de enn var, kalte sammen til dette viktige møtet i det jødiske Rådet, som var den høyeste rettsinstansen i den jødiske nasjonen. Sanhedrin var en slags kombinasjon av høyesterett og nasjonal lovgivende forsamling (tilsvarende vårt Storting). Romerne ønsket at det skulle være så fredelig som mulig rundt omkring i det veldige riket sitt. Derfor ga de jødene en stor grad av selvstyre, og Sanhedrin hadde store fullmakter. Men én ting kunne ikke jødene selv avgjøre, nemlig om et menneske skulle idømmes dødsstraff. Det var det bare den romerske guvernøren som kunne bestemme.

Så når det fortelles i teksten vår at jødenes råd ble kalt sammen, var det altså de mest innflytelsesrike, de mektigste og mest respekterte menn i hele Israel som kom sammen. Når en så stor gruppe av lærde, mektige og respekterte mennesker kommer sammen, burde en kunne vente seg at noe godt skulle komme ut av det. Men i stedet fattet dette møtet et vedtak som var utrolig ondsinnet og urettferdig. Men det mest ufattelige er likevel at det vedtaket som disse fattet – nemlig at det var bedre at ett menneske døde for folket enn at hele folket gikk til grunne – på en fantastisk måte inneholdt en dyp, dyp guddommelig sannhet. Uten å ville det, bestemte disse jødiske lederne noe som skulle komme hele den falne menneskeslekten til gode. Ett og samme vedtak uttrykte dermed på den ene siden jødenes ondskap og vantro, og på den andre siden Guds store nåde og barmhjertighet.

De jødiske ledernes beslutning…

"Det er bedre at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne" 

er et uttrykk både for...
1. Jødenes vantro, og
2. Guds nåde

1.
Hvorfor hadde overprestene og fariseerne sammenkalt til dette møtet? Årsaken var Lasarus´ oppstandelse fra de døde. Etter at Jesus hadde oppvekt Lasarus fra de døde etter at han hadde ligget i graven i fire dager, var det mange av jødene som kom til tro på ham, leser vi (v 45). De jødiske lederne var derfor redde for at dersom dette skulle fortsette, ville snart hele folket begynne å tro på Jesus. Jesus ville bli en så populær leder at de selv ville miste makten over folket. "Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige sted og folket vårt," sa de. Så hva skulle de gjøre for å forhindre dette?

Da tar Kaifas som var øversteprest det året, ordet og sier: "Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne." Her fins det bare én løsning! sier Kaifas. Jesus må ryddes av veien. For om Jesus er død, vil han ikke kunne fortsette med å vinne seg nye tilhenger.

Er ikke dette ganske utrolig? Her har mange av jødene med egne øyne vært vitne til at Jesus vekker en død opp av graven, og de har sett hvordan han har gjort det ene under etter det andre. Likevel vil de rydde ham av veien. Hva er det som kan få mennesker til å tenke slik? På tross av all den godhet og alle de gode gjerninger Jesus hadde gjort, ville de ha ham vekk. Bare et hardt og vantro hjerte kan tale slik. Kaifas demonstrerer med all tydelighet sin stolthet og redsel for å miste makt. Og han viser hvor lite tro til Gud han har. Mens Gud klart og tydelig hadde sagt i sitt ord: "Salig er det folk som har Gud til sin herre…" (Salme 33,12),

var Kaifas redd for at romerne skulle utrydde folket dersom han selv mistet makten.

Men enda mer utrolig blir dette vedtaket i jødenes høye råd, dersom vi tenker på at han som de dømte til døden, overhodet ikke hadde gjort noe galt. Det eneste de kunne anklage ham for, var at han gjorde så mange tegn og under. Dersom han hadde drept et menneske, ville dette ha vært en forbrytelse som han hadde fortjent dødsstraff for. Men han hadde jo tvert imot brakt et menneske tilbake til livet. Tenk dere det – de vantro jødene ville rydde Jesus av veien fordi han gav mennesker livet tilbake! De ville besvare det gode med det onde.

Er det ikke ofte dette vi også får erfare her i denne verden? Vi vil mennesker omkring oss ingen ting annet enn godt. Vi vil så gjerne at de skal høre evangeliet og komme til tro på sin Frelser. Vi vil ingen mennesker noe vondt. Vi vil gi dem trøst og håp og glede. Likevel betrakter mennesker oss med den aller største skepsis eller likegyldighet. De forstår ikke sitt eget beste. De begriper ikke at uten Jesus er de fortapt. De mener at de klarer seg fint uten evangeliet. Derfor føler mange mennesker seg brydd og utilpass i møte med oss.

2.

Likevel, det mest utrolige ved dette vedtaket i jødenes høye råd, som var så urettferdig og ble fattet på så svakt grunnlag, var at det inneholdt en dyp, guddommelig sannhet. Vi taler ofte om at Gud kan vende ondt til godt. Og her får vi virkelig se hvordan Gud vender det onde til det gode.

Etter at Kaifas hadde sagt sine berømte ord: "Det er bedre at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne," sier evangelisten: "Dette sa han ikke av seg selv, men da han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket" (v 51). Kaifas talte profetisk, sier Johannes. Å tale profetisk betyr i virkeligheten å forkynne en annens budskap. Profetene i Det gamle testamentet ikke sitt eget ord, men Herrens ord. De forkynte ikke sitt eget budskap, men Herrens budskap. De fungerte som Herrens munn, derfor ble de kalt profeter. Så når Kaifas sier at det er bedre at Jesus dør for folket enn at hele folket går til grunne, taler han profetisk. Han sier egentlig ingen ting annet enn det Gud selv ville ha sagt. Gud brukte den vantro Kaifas´ munn til å uttale den største og mest trøsterike sannhet som er uttalt. Her ser vi hvordan Gud har alle ting – selv en vantros egen munn – i sin fulle kontroll.

Men vi forstår jo at Kaifas la noe helt annet i disse ordene enn det Gud gjorde. Gud ville også at ett menneske skulle dø for folket slik at folket ikke skulle gå til grunne. Men i motsetning til Kaifas som først og fremst var opptatt av sin egen verdslige makt og det jødiske folkets ytre fred, hadde Gud mye, mye større tanker enn som så. For Gud tenkte på hele den falne menneskeslekten. Han tenkte på Kaifas og alle overprestene, fariseerne og sadukeerne. Han tenkte på hele det jødiske folket. Men Gud tenkte også på romerne, ja, Gud hadde alle mennesker i tankene. Gud hadde både deg og meg i tankene da han lot Kaifas si: "Det er bedre at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne."

Da Jesus døde for folket i den betydningen Gud mente, døde han som folkets stedfortreder. Han døde som din og min stedfortreder. Det var du og jeg som skulle ha lidt dødens elendige straff for alle våre synder. Men Jesus døde i stedet for oss. Derfor er vi fri. Denne enkle sannheten som den stolte Kaifas uttrykker i en slik ond mening, blir dermed den herligste sannhet som noen ganger er uttalt.

Det var for at du og jeg og alle mennesker ikke skulle gå til grunne for evighet at Jesus døde. Jesus døde for folket. Derfor slapp folket å gå til grunne. Jesus døde for deg og meg. Derfor slipper du og jeg å gå til grunne.

På grunn av synden er alle mennesker dømt til evig fortapelse i helvetet. Dersom ikke synden blir lagt på en annen og skylden betalte til minste øre, er dette det vi og alle mennesker har i vente. Guds lov er meget klar og tydelig: Den som synder, må dø. Den som ikke holder alle budene i loven, blir fordømt.

Men evangeliet lyder: "Det er bedre at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne." Ja, det er det beste av alt som har hendt at den uskyldige Jesus ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger, at straffen ble lagt på ham for at vi skulle ha fred (Jes 53,5).

Vi kan aldri bli trette av å tale om dette. Vi vil aldri slutte med å tale om Jesus Kristus, vår stedfortreder. Ja, faktum er at Kaifas ord: "Det er bedre at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne," uttrykker selve kjernen i alt det vi driver med i vår kirke. Evangeliet om Kristi stedfortredende lidelse og død er selve hovedsaken i hele vår virksomhet. Det får ikke hjelpe om det er en vantro øversteprest som har sagt det. Vi liker det likevel, ja, vi betrakter Kaifas sine ord som vår største trøst i liv og i død. Amen.