Kan en kristen falle fra?

PREKEN OVER JOH 10,27-28 - 18. søndag etter Treenighet
(Etter en preken av Siegbert W. Becker)

I dag møter Jesus oss med kanskje det aller sterkeste løftet som vi finner i hele Bibelen. For her lover Jesus at de som tilhører hans flokk, de som hører hans røst og følger ham, det vil kort og godt si, de som er hans troende venner, skal aldri i evighet gå tapt og ingen skal rive dem ut av hans hånd. Tenk over dette: Vi som er hans troende venner skal aldri i evighet gå tapt. Et utrolig løfte!

Vi vet at vi skal tro på Jesu løfter. Når Jesus lover noe, vil han også holde det. Han er ingen svikefull Frelser. Han lover ikke ting som han ikke kan holde. Derfor skal vi tro på ham. Men om vi tror på ham og om vi tror på det han sier her, da kan vi være helt sikre på at vi aldri skal gå fortapt.

Men som vi vet: Vår Bibel er en bok full av paradokser, full av ting vi ikke kan fatte og forstå. For hvordan kan vi forklare det Jesus sier her, når vi samtidig vet hvor ofte Bibelen formaner oss til å passe oss selv så vi ikke faller? "Arbeid på deres frelse med frykt og beven," formaner Bibelen oss. Og den sier: "Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller" (1 Kor 10,12).

Nå fins det de som bare leser det ene stedet, det om at ingen skal rive noen ut av hans hånd, og som trekker den logiske konklusjonen at når et menneske er blitt en kristen, kan han eller hun aldri falle fra. "En gang kristen, alltid kristen," hevder de. Mens det er andre som bare leser de andre stedene, de som handler om at det går an å falle fra, og disse trekker den naturlige slutningen at som kristne kan vi aldri være helt sikker på å bli frelst.

Dette er spørsmål som er av største viktighet for hver og en av oss personlig. Vi vet at om vi skal bli evig frelst, må vi forbli trofaste hos Gud inntil vi dør. Jesus sa selv til sine disipler: "Den som holder ut til enden, skal bli frelst" (Matt 24,13). På den andre side, i Det gamle testamentet sa Gud til profeten Esekiel: "Når en rettferdig mann vender seg bort fra sin rettskafne ferd og gjør urett... skal han miste livet fordi han har syndet. Ingen skal minnes de rettferdige gjerninger han har gjort" (Esek 3,20). Selvfølgelig håper vi ikke at dette skal skje med noen av oss, og derfor ber vi i den tredje bønnen i Fadervår, slik Luther forklarer det, at Herren må styrke oss i troen med sitt ord inntil enden.

Vi håper og vi ber. Vi håper at ingen av oss skal falle fra, og vi ber hele tiden om Gud må bevare oss. Men kan vi være sikker på at vårt håp ikke skal bli til skamme? Kan vi være sikker på at Gud vil høre vår bønn? Dette er det vi skal tale litt om i dag ut ifra dagens prekentekst. Og la oss først si litt om ...

Faren for å falle fra

Det er mange farer en kristen møter. Det er mange ting i vår tid som lett kan få en kristen til å begynne å tvile og kanskje falle fra. Vi ser i våre dager hvordan til og med hele kirkesamfunn er i ferd med å forlate den kristne troen. De vender seg bort fra det gamle evangeliet og låner ørene sine til nye og interessante tanker og ideer, som ikke har sitt opphav i Gud men i mennesket selv. Når det virker som den store massen av kirker er i ferd med å gli bort, hvordan skal vi da selv kunne bli stående? Dette er noe vi skal være alvorlig opptatt med. For det er virkelig en fare. Det kan hende at de som en gang har kommet til tro, kan falle fra. Selv den tilsynelatende sterkeste kristne kan falle i stor synd og vantro. I lignelsen om såmannen taler Jesus om såkornet som falt på steingrunn. Det spirte og vokste opp, men visnet bort så snart det ble rammet av hete og tørke. Dette såkornet, sier Jesus, er et bilde på de som tar imot Guds ord med glede, men hvor Ordet ikke får slå dyp rot. Det er slike som bare tror en liten tid, men som faller fra når de møter fristelser.

I det vi tenker på denne faren, kan vi nevne en mann som David som Bibelen beskriver som en mann etter Guds hjerte. Og vi kjenner alle de vakre salmene som han har skrevet, salmer som vitner om en sterk og inderlig tro. Men vi husker også hvordan han falt i stor synd og begikk ekteskapsbrudd og mord. Vi vet at David senere angret sin synd og fikk tilgivelse.

Vi kan også tenke på Davids sønn, Salomo, som bygget Herrens tempel i Jerusalem, men som i de siste årene av sitt liv begynte å dyrke de falske gudene til sine hedenske hustruer. Vi får aldri vite om Salomo noen gang omvendte seg fra sin avgudsdyrkelse.

Da han innviet templet, ba han: "Om folket synder mot deg... og du blir harm på dem... men de så går i seg selv... og vender om og ber deg om nåde... av hele sitt hjerte og hele sin sjel... da må du høre deres inderlige bønner... og tilgi ditt folk alle synder og misgjerninger som de har gjort mot deg" (1 Kong 8,46-50). Vi vet ikke om Salomo fikk se oppfyllelsen av sin bønn i sitt eget liv før han døde.

Paulus nevner i 2 Tim en som het Demas. Han hadde tidligere vært en av Paulus medarbeidere, men Paulus skriver at Demas forlot ham, "fordi han fikk den nåværende verden kjær" (4,10). Paulus nevner også en Hymenaeus og en Alexander som led skipbrudd på sin tro. Bibelen nevner altså mange eksempler på mennesker som falt fra. Og vi selv kjenner nok også mennesker som vi med smerte bare kan konstatere at de har mistet sin tro, tidligere trofaste kristne som av forskjellige årsaker har glidd bort.

Vi tenker på alle disse, og vi forstår at Bibelens formaning: "Den som tror han står, må passe seg så han ikke faller", at denne formaningen er viktig, viktig for oss alle. Selv Paulus var meget klar over faren for sin egen del, noe vi forstår når han skriver: "Jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet" (1 Kor 9,27). Og vi kjenner oss selv alt for godt til ikke å kunne istemme med Brorson i hans salme: "Jeg går i fare hvor jeg går; min sjel skal alltid tenke at Satan alle vegne står i veien med sin lenke. Hans skjulte helvedbrann meg lett forville kan når jeg ei på min skanse står. Jeg går i fare hvor jeg går."

Vi leser Bibelens formaninger, og vi vet at …

Vi har ingen grunn til å være selvsikre

Vi vet at djevelen hele tiden forsøker å ta fra oss vår tro. Verden med dens enorme påvirkningskraft omgir oss på alle kanter. Det er mange ting som vil få oss til å glemme det viktigste. Svakheten som vi ser hos oss selv, gjør det ikke bedre. Og vi forstår at om det å forbli i troen på Jesus inntil enden er noe som avhenger av oss, er det lite håp. Ja, det fins ikke noe håp i det hele tatt. Våre svake og syndige hjerter finner djevelens fristelser altfor fristende og attraktive til at vi av vår egen kraft kan gjøre oss noe håp om å stå imot.

Og det er nettopp dette Gud vil lære oss når han formaner oss slik han gjør: "Den som tror han står, må passe seg så han ikke faller!" Å ikke vite at noe er farlig, er en stor fare i seg selv. Vi kristne kan lett glemme hvor farlig synden er. Vi kan slutte å bry oss om vår sjel og sjelens frelse. Vi blir overmodige og har for stor tro på egen styrke. Når vi så blir advart, kanskje av foreldre eller av andre medkristne, kan vi lett bli sinte og si: "Ikke bry deg om meg. Jeg kan ta vare på meg selv."

Når vi begynner å tale som Peter: "Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det", da er det fare på ferde, og da trenger vi å påminnes om Paulus' ord: "Den som tror han står, må passe seg så han ikke faller!"

Men om vi blir for opptatt av vår egen svakhet og hvor sterke troens fiender er, kan vi snart begynne å tvile på om vi selv eller andre skal klare å holde ut til enden og bli stående i troen. Men det er nettopp denne realistiske erkjennelse av egen svakhet som skulle få oss til å innse hvor mye vi trenger av Herrens styrke. Det er nettopp denne bevissthet om faren ved å falle fra som skulle drive oss inn i armene til Jesus. Jesus sier: "Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv; de skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd."

Jesu løfte forsikrer oss om at vi skal bli stående inntil enden

Vi skal nå fram til målet. Vi skal få det evige livet. Ingen skal få rive oss ut av hans hånd. For vi vet at

selv om vi er svake,
er han likevel sterk.
Selv om våre fiender er mektige,
er han likevel allmektig, og
selv om vårt grep om Jesus ofte er svakt,
er ikke hans grep om oss svakt og ingen skal kunne rive oss ut av hans hånd.

Når vi derfor ser på Jesus, han som elsket oss, han som ofret sitt liv for oss, han som døde en forbryters død for å betale for våre synder, og han som stod seierrik opp igjen fra de døde den tredje dag, da kan vi være sikre at vi ikke skal gå tapt.

Men denne visshet må vi aldri bygge på noe i oss selv. Vissheten om ikke å gå tapt må alltid hvile helt og fullt på Guds løfte og Guds makt. For å få en slik visshet må vi lytte uavbrutt til Jesus og hans ord, slik Jesus sier det: "Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg."

Når vi hører hans røst, hans ord, da hører vi også dette løftet på ny og på ny om at han vil styrke oss og bevare oss i sitt ord og i troen inntil enden. Peter skrev til de kristne i Lille-Asia: "Dere blir bevart ved troen gjennom Guds kraft" (1 Pet 1,5). Paulus skrev til filipperne: "Jeg er viss på at han som begynte en god gjerning i dere, skal fullføre den - helt til Jesu Kristi dag" (1,6). Og til korinterne skrev han: "Han skal også befeste dere inntil enden kommer, så dere kan stå uangripelige på vår Herre Jesu Kristi dag" (1 Kor 1,8).

Disse løftene Gud gir oss i sitt ord, skal vi tro. Den samme apostel som sa at han kjempet mot seg selv for at ikke han som selv hadde forkynt for andre, skulle bli forkastet (1 Kor 9,27), og som var fullt klar over faren ved å falle fra, den samme apostel var likevel sikker på at han ikke skulle gå fortapt, for han skriver også: "For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre" (Rom 8,38-39). Vi har fått det samme løftet som han fikk. Derfor kan vi - selv om vi vet om farene som møter oss - synge med Brorson: "Jeg går med Jesus hvor jeg går; han har meg ved sin side, han leger meg med sine sår og hjelper meg å stride. Hvor han sitt fotspor lot, der setter jeg min fot, om enn meg all ting ille spår - jeg går med Jesus hvor jeg går."

Selv om Bibelen synes å motsi seg selv, når den på den ene siden advarer oss mot å falle fra og på den andre siden lover oss at vi aldri skal gå fortapt, ser vi likevel at vi trenger begge deler. Når vi begynner å stole på oss selv og tenker at det ikke er nødvendig å høre Guds ord ofte og bruke sakramentet regelmessig, at vi nok skal klare oss likevel, og når vi begynner å tenke at vi ikke trenger være så forsiktige i vårt kristne liv, da trenger vi formaningen: "Den som tror han står, må passe seg så han ikke faller."

Men når vi har lært oss til ikke å stole på egen styrke, når vi er urolige og ser at vi trenger Frelserens hjelp, da kommer han til oss med forsikringen: "Vær ikke redd. Ingen skal rive deg ut av min hånd." Vi vil derfor avslutte denne prekenen med de to siste versene i Judas' brev: "Han som har makt til å bevare dere fra fall og føre dere fram for sin herlighet, feilfrie og jublende, han, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører ære og majestet, velde og makt før alle tider, nå og i alle evigheter! Amen."



DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE

Hvem er vi?
  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse
  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden


Tilbake til prekenarkivet