Den villige Kristus

FASTEPREKEN OVER SALME 40,8-9
Onsdag 28. mars 2000

Stadig flere mennesker blir offer for det vi kaller for blind vold. De treffer på mennesker som uten årsak og forvarsel slår dem ned. Ja, stadig flere mord har tilsynelatende intet motiv og ingen årsak. De som ble myrdet, var bare på feil sted til feil tid. De er bare blitt offer for tilfeldigheter.

Var Jesus også bare et slikt offer for tilfeldigheter? Var han bare på feil sted til feil tid? Hadde han bare utrolig uflaks idet levde under en tid da menneskeliv ikke betydde så mye og dødsstraff var vanlig? Eller: Var han bare en martyr som måtte dø for sin overbevisning? Med andre ord: Tapte han slaget mot fiendene fordi de var for sterke for ham, slik at de til slutt fikk ryddet ham av veien? Var Jesus og hans verk bare en tragisk feiltakelse?

Det fins en del mennesker som leser Bibelen, og som sitter igjen med slike inntrykk. I deres øyne var han bare et stakkars menneske, en martyr, en tragisk skjebne. Han hadde ingen kontroll over sin skjebne. Han var tvunget å gi etter for en makt som var sterkere enn ham. De synes synd på ham, og kan si mye fint nå i fastetiden om hans store lidelse. Men de ser ikke noe annet i den lidende Kristus enn en som måtte lide for sin egen overbevisnings skyld.

Dersom dette var sant, var vi kristne de ulykkeligste mennesker på denne jord. Han som vi hadde satt vår lit til, hadde vært en eneste stor bedrager. Hele vår tro var nytteløs og tåpelig. Dersom Jesus bare var et offer for tilfeldigheter, eller et offer for en grusom holdning til menneskelivet, var budskapet om korset og hans store lidelse og smertefulle død bare et budskap om nok en tragisk menneskeskjebne.

Men disse to versene som vi leste fra Salme 40, viser oss noe helt annet. Det viser oss at Jesu liv og død ikke var en tilfeldighet. Disse versene åpenbarer for oss at Frelseren vår var…

DEN VILLIGE KRISTUS

1.

"Da sa jeg: ´Se, her kommer jeg.´" Ordene er majestetiske og høytidelige. De bærer med seg en visshet og forsikring som må gjøre inntrykk på alle som hører dem: "Se, her kommer jeg!" Det er som en herold som kommer med en proklamasjon av aller største viktighet. Og ordet "Se!" får oss til å lytte.

"Her kommer jeg!" sier han som taler. Det er Messias selv som her, gjennom Davids munn, tusen år før han kom i kjødet, kommer med denne høytidelige proklamasjonen. Tusen år før sin store lidelse forkynner han med klar røst: "Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte." Det er ikke ordene til en som motvillig gir etter for presset, vi her hører. Nei, det er en triumferende erklæring. Å gjøre Guds vilje, er hans lyst. Det er hans høyeste ønske. Det er hans faste vilje. Han gir sitt høytidelige løfte til sin Gud, til ham som i sitt evige råd og sin evige frelsesplan bestemte å sende sin Sønn til jorden som et sant menneske og ofre sitt liv for alle mennesker.

Dette er det korte, men viktige innholdet i disse versene. Vi møter her den villige Kristus, ikke den motvillige, ikke den som lider av ren og skjær tilfeldighet, men en som lang, lang tid før han kom til jorden, helt frivillig hadde bestemt seg for å lide og dø.

Dette bildet av den villige Kristus stemmer også med andre profetier, selv om det nok kan virke som at for eksempel Jesaja 53 og Salme 22 og 69 fremstiller Frelseren på en litt annen måte. På disse stedene blir den lidende Messias fremstilt som den elendige, forlatte og hjelpeløse. Han var foraktet og ringeaktet. "Det var Herrens vilje å knuse ham…" leser vi i Jes 53,10.

Likevel ser vi også av disse stedene, dersom vi studerer dem grundigere, at hele den lidelse han måtte gjennomgå, var en villig lidelse. Det er ingenting som tyder på at han gjorde det motvillig. "Han tok på seg de manges synd og gikk i forbønn for syndere," står det i det siste verset i Jes 53. Han til og med bad for dem han døde for. I Jesaja 50 sier han: "Jeg satte meg ikke imot og trakk meg ikke tilbake. Min rygg bød jeg fram til dem som slo, mitt kinn til dem som drog meg i skjegget. Jeg gjemte ikke ansiktet for dem som hånte meg og spyttet på meg" (Jes 50,5-6). Og Salme 22 blir Frelserens klage vendt til seiersrop på grunnlag av hans villige lidelse. Han sier: "Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre, lovsynge deg i menigheten… I alle land skal de minnes dette og vende om til Herren: ja, alle folk og ætter skal bøye seg og tilbe ham" (Salme 22,23.28).

Slik er det i alle de messianske profetiene i Det gamle testamentet. Herren forsikrer sitt folk at når Messias kom, skulle han være folkets villige og lidende tjener. Det skulle være hans største ønske og lyst å gjøre Guds vilje, og lide og dø for folket.

2.

Hvordan ble profetiene i Det gamle testamentet oppfylt? Fremstiller også Det nye testamentet ham som den villige Kristus? Faktum er at evangeliene fullt og helt bekrefter hans villighet til å være alle menneskers stedfortreder i sin lidelse og død. Med faste og bestemte skritt gikk han opp til Jerusalem, vel vitende om hva som ventet ham der. Disiplene kunne ikke begripe seg på denne merkelige, men faste viljen til å gå døden like i møte. Omtrent sju ganger forutsa han hva som skulle skje når han kom til Jerusalem. Og disse profetiene fulgte alltid det samme mønsteret. Vi leser for eksempel hos Matteus: "Fra den tid begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene at han måtte dra til Jerusalem og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han oppstå" (Matt 16,21). Andre ganger understreket han det faktum at han skulle overgis i hedningenes hender, at han skulle bli spottet og hånet, pisket og spyttet på, og til slutt skulle han dømmes til døden.

Peter prøvde ved en anledning å gripe inn og hindre Jesus: "Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg," sa han. Han ville spare Jesus fra å måtte lide og dø. Men vi husker Jesu skarpe svar til Peter: "Bort fra meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil" (Matt 16,22-23).

Hele tiden ville Jesus gjøre dette fullstendig klart for disiplene: Det han nå skulle gjennomgå, gjorde han fullstendig villig. Hans lidelse og død var ikke noe han gjorde motvillig. Han ville lide og dø for alle mennesker.

Dette gjelder også andre profetier som gjaldt Jesu siste dager her på jorden. Til og med i det aller første året etter at han hadde trådt fram offentlig, utfordret han jødene og sa: "Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager" (Joh 2,19). Og vi vet at han talte her, ikke om templet i Jerusalem, men om sitt eget "legemes tempel" (Joh 2,21).

Ved en annen anledning sa han til dem som hørte på ham: "Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå igjen til dere: Dit jeg går, kan dere ikke komme" (Joh 13,33). Og før han helbredet den blinde mannen, sa han: "Så lenge det er dag, vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt, da ingen kan arbeide" (Joh 9,4).

Så vi ser altså at Jesu lidelse på ingen måte var en motvillig underkastelse til en skjebne han ikke kunne unngå. Men det var selve klimaks i en plan som han selv hadde vært med på å utforme fra evighet av. Da han kom til jorden, satte han ikke sin menneskelige vilje opp imot Guds vilje, men Jesu vilje og Faderens vilje var fullstendig sammenfallende. Han sammenfattet sin villige og stedfortredende lidelse og død, da han sa til jødene: "Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastet ut. Og når jeg løftes opp fra jorden [nemlig ved korsfestelsen], skal jeg dra alle til meg" (Joh 12,31-32).

Denne bemerkelsesverdige samstemmigheten mellom profeti og oppfyllelse er det også referert til i Hebreerbrevet. Her taler forfatteren av brevet om Kristi offer som et offer som er utført én gang for alle. Og han siterer direkte fra disse versene i Salme 40: "Da sa jeg: Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud. I bokrullen er det skrevet om meg" (Hebr 10,7). Og deretter kommer konklusjonen på dette: "Jesus har båret fram et eneste offer for synder og har deretter satt seg ved Guds høyre hån for alltid… For med et eneste offer har han for alltid gjort dem som helliges, fullkomne" (Hebr 10,12.14).

Det er umulig å lese inn i Skriften at Jesu lidelse og død var noe som skjedde motvillig eller tilfeldig. Det er umulig å se ham bare som et offer for tyranniske ledere, som en martyr for det han trodde på. Jesus var den villige tjeneren som villig ofret seg selv for verdens synd, for dine og mine synder.

La oss ha dette i tankene, vi som ofte er så uvillige og bare motvillig kan ofre noe for hverandre eller for Kristus. Han led og døde for oss med full og fri vilje. Han ville lide, han ville dø, fordi han ville frelse deg og meg.

3.

Går vi så til de siste 24 timene av Kristi liv, ser vi hvordan profetiene om den villige Kristus oppfylles helt og fullt. Helt i begynnelsen av dette siste døgnet, mens de ennå var samlet, sa Jesus til Judas, han som skulle forråde ham: "Gjør det snart, det du vil gjøre!" (Joh 13,27). Og litt senere ber Jesus til sin himmelske Far i den øversteprestelige: "Far, timen er kommet. La din Sønn bli forherliget, så Sønnen kan forherlige deg" (Joh 17,1). "Nå kommer jeg til deg," sier han til sin Far (v 13).

Etter at han hadde sagt dette, går han med faste skritt ut til Getsemane, for, som evangelisten understreker, Judas visste også om dette stedet fordi Jesus ofte gikk dit sammen med sine disipler. Der i Getsemane gjennomgår Jesus de dypeste sjelekvaler. Han kaster seg ned og ber til sin Far at han må få slippe denne bitre lidelsen. "Men la din vilje skje, ikke min," sa han (Luk 22,42). På tross av at han kommer inn i en kraftig dødsangst der i Getsemane, underkaster han seg likevel under Guds vilje. Han prøver ikke å flykte. Han forsøker ikke å gjemme seg for Judas og soldatene.

Han sier til disiplene: "Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær" (Matt 26,46). Og så går han for å møte dem som skal fange ham og torturere ham og drepe ham. Når så Peter i sin misforståtte iver griper til sverdet og prøver å forsvare sin Mester med våpen, sier Jesus til ham: "Stikk sverdet på plass igjen… Mener du at jeg ikke kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da skriftene bli oppfylt, de som sier at dette må skje?"

Deretter følger vi Frelseren vår, steg for steg, fra den øvre salen i Jerusalem til Getsemane, fra Getsemane til øversteprestens palass, derifra til Pilatus borg, og så til sist fra Pilatus borg til Golgata, til korset. Hele tiden ser vi ham som den villige Kristus. Han visste på forhånd hva det ville komme til å koste. Han visste nøyaktig hva som skulle skje med ham, og likevel, hvert ord og hver handling forkynner for all verden det han hadde sagt til sin himmelske Far: "Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte."

Var det noen grunn til dette? Var Frelserens villighet en nødvendig del av selve frelsesverket? Var det nødvendig at han ville gjennomgå alt dette for å kjøpe oss fri fra synd, Satan og evig fordømmelse? – La oss svare med å stille noen spørsmål. Hva om Jesus hadde nølt bare en bitte liten stund? Hva om han hadde vaklet bare litt i sitt faste forsett? Hva om han hadde gitt opp da han ble rammet av denne forferdelige dødsangsten i Getsemane, og i stedet hadde sagt til sin Far: "Jeg orker det ikke! Jeg klarer ikke å drikke det beger du vil at jeg skal drikke. Jeg gir opp." Hva om han hadde kalt på alle sine legioner av engler til å forsvare ham da soldatene kom for å gripe ham? Hva om han hadde steget ned fra korset slik noen spottere påstod at han bare kunne gjøre?

Svaret gir seg selv. For det første: Profetiene hadde slått feil. Guds ord hadde ikke vært å stole på. For det andre. Hele gjenløsningsverket hadde vært mislykket. Frelsen fra synden, djevelen og fordømmelsen var ikke blitt vunnet. For det tredje: Hele vår tro hadde vært meningsløs og til ingen nytte. Vi kristne hadde vært de ynkeligste av alle mennesker. Vi hadde satt vår lit til og ofret vårt liv for noe som bare var et eneste stort bedrag.

Men vi har Frelserens eget ord. Klart og tydelig uttrykker han den guddommelige viljen som han hadde til å gjøre det han var blitt pålagt: "Se, her kommer jeg. I bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte."

Jesus var ikke et offer for tilfeldigheter. Hans lidelse og død var forutbestemt og planlagt. Og med en usvikelige vilje kom han og gjorde nøyaktig det han måtte for at du og jeg skulle bli frelst. Gud være takk! Vår Frelser er den villige Frelseren som ville frelse oss fra synden, djevelen og døden. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

Tilbake til prekenarkiv  Til hovedsiden