Hvilket forhold har du til den mannen som kalles Jesus fra Nasaret? Ja, rent ytre sett er det vel umulig for noe menneske som har hørt om ham, ikke å ha et eller annet forhold til ham. Mange mennesker er ganske likegyldige til ham. Likevel har de aller fleste gjort seg opp en mening om ham.

Det skal visstnok finnes en bok, skrevet av en verdslig forfatter, som heter "Den ufrakommelige Kristus". Ja, det er vanskelig å komme utenom Jesus. Egentlig står hele verdenshistorien i ett eller annet forhold til ham. Vår tidsregning regnes fra hans fødsel. Hver gang et menneske nevner et årstall, har det dermed uttalt seg om noe som står i forhold til Kristus. År 2000 betyr jo år 2000 etter Kristi fødsel.

Mennesker flest i vår vestlige verden aksepterer at den kristne religionen har hatt en stor betydning for utviklingen av den vestlige kulturen. Fremdeles fins det mange politikere som sier at de bygger på den kristne kulturarven. Men dersom de bygger på den kristne kulturarven, bygger de dermed på Jesus Kristus og hans lære? Er det mulig å tenke seg en kristendom uten Kristus? Innholdet i den såkalte kristne kulturarven er vel nettopp Kristus og hans lære.

Så de aller fleste mennesker har egentlig et forhold til Kristus. Enten de liker det eller ikke står de i et eller annet forhold til ham. Men dette at mennesker har et slik ytre forhold til Kristus, fører ikke automatisk til at mennesker kommer nærmere Jesus Kristus som deres frelser. At landets ledere vil bygge på den kristne kulturarven, gjør ikke flere mennesker til kristne. For dersom vi mennesker skal få et nært forhold til ham og betrakte ham som vår frelser, må vi akseptere ham som den stedfortredende Kristus.

1.

Vi er ikke redd for å si at dersom et menneske vil bli sikker på sin frelse, må det tro på den stedfortredende Kristus. Dersom vi ikke ser ham som vår stedfortreder, kan vi heller ikke se ham som vår frelser. Det nytter ikke hvor mye fint og vakkert som skrives og sies om ham og hans lidelse og død på korset. Det har ingen verdi dersom det ikke samtidig slås fast at hans lidelse og død, ja, hele hans liv, var stedfortredende. Han gjorde det i stedet for noen, i stedet for oss.

La oss se hva Paulus sier om dette i det verset vi leste til innledning. Han sier: "Og han døde for alle…" Ja, Kristus døde. Dette er et ufravikelig faktum. Han døde der på korset. Det fins faktisk dem som har fornektet dette at Kristus døde. For det første fins det selvfølgelig mange som fornekter at han i det hele tatt har levd, og at alt det evangeliene skriver om ham, bare er oppdiktede eventyr. Slike mennesker fornekter selvfølgelig også at hans død på korset er en historisk hendelse.

Så fins det slike som hevder at Jesus ikke døde på korset, men at han bare kom inn i en slags transe, som følge av lang tids utmattelse og mangel på søvn. Når han så ble lagt i graven, var han altså ikke død, men bare i koma. Men denne teorien stemmer i alle fall ikke overens med det bibelske vitnesbyrdet. For det står at da soldatene kom til korset for å ta ned kroppene til dem som var blitt korsfestet, så de at Jesus allerede var død. Og den ene soldaten stakk et spyd inn i siden på Jesu legeme, og det kom ut blod og vann. Evangelisten Johannes, som skriver dette, sier: "Og den som har sett det, han har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant. Han vet at han taler sant, så også dere skal tro" (Joh 19,34-35).

Bibelen forteller oss at Kristus døde. Ja, også i Det gamle testamentet finner vi klare vitnesbyrd om hans død. I den messianske salmen, Salme 22, sier den lidende Messias til Herren: "Du legger meg i dødens støv" (v 16). Og i Jesaja 53 sies det om Messias at han var som et lam "som føres bort for å slaktes". Og profeten sier: "Han ble utryddet av de levendes land, måtte dø for sitt folks overtredelse. De gav han en grav blant ugudelige, blant rike menn, da han var død" (Jes 53,7-9).

Og alt dette skjedde som det var forutsagt. Ja, Jesus selv forutsa gang på gang sin lidelse og død på korset. Han forberedte disiplene sine på det som skulle komme, og fortalte dem om hvordan han skulle overgis til overprestene og de skriftlærde som skulle dømme ham til døden og utlevere ham til hedningene. Han skulle bli hånet og pisket og korsfestet (Matt 20,18-19).

Simulerte han bare og var han bare verdens dyktigste skuespiller da han sa til disiplene i Getsemane: "Min sjel er tynget til døden av sorg" (Matt 26,38)? Var det bare et meningsløst spill da de tok ham til fange, spottet ham, spyttet på ham, slo ham og pisket ham, trykket tornekronen ned på hodet hans? Og hva skal vi si om det faktum at Jesus, mens han hang der på korset, med høy røst overgav sin sjel i sin himmelske Fars hender og til slutt oppgav ånden?

Fins det noen tvil? Nei, Kristus døde virkelig!

Hva om han ikke hadde dødt? Hvis Kristus ikke hadde dødt, hadde han ikke betalt straffen for synden. For Bibelen sier: "Syndens lønn er døden" (Rom 6,23). Skulle han betale hele straffen for våre synder, måtte han dø. Hvis ikke, var ikke straffen sonet, og vi er fremdeles i våre synder.

2.

Paulus fortsetter i verset vårt: "Han døde for alle…" Her uttrykker apostelen ved hjelp av fire enkle ord som alle er lette å forstå og ikke kan misforstås: Kristus døde for alle. Han, som altså er Guds egen Sønn, Gud av Gud, sann Gud av sann Gud, han gav sitt liv i døden for alle mennesker.

Han sa om seg selv: "Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene" (Joh 10,11). Og i sin siste tale, kvelden før han døde, sa han til disiplene sine: "Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner" (Joh 15,13). For alle, i stedet for alle, som en stedfortreder for alle, døde han.

Og dette stedfortrederskap var helt nødvendig i frelsesverket. For likesom alle døde på grunn av Adams synd, måtte alle bli gjort levende i Kristus. Likesom for å understreke det på det aller sterkeste gjentar apostelen Paulus i Rom 5 dette stedfortredende aspektet ved Kristi død. Han skriver bl.a.: "Da vi ennå var svake, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige… Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere…" (Rom 5,6.8).

Dermed blir Kristi død plutselig noe mer enn bare et historisk faktum. Det blir noe mer enn bare et objekt for vår medlidenhet. For det faktum at han døde i stedet for alle, og dermed også i stedet for meg, betyr at jeg ikke kan forholde meg likegyldig til hans død. Dersom han døde i stedet for meg, betyr jo det, for det første, at jeg hadde gjort noe som han måtte dø for. Det betyr at hans død hadde en bestemt årsak, og at den årsaken var meg. Dersom han døde i stedet for meg, betyr jo det at det egentlig var jeg som skulle ha dødt. Hvorfor? Jo, som vi sa: "Syndens lønn er døden." Jeg skulle ha dødt fordi jeg er en synder.

Men dersom han døde i stedet for meg, betyr det jo for det andre at han er glad i meg. Ja, han er så glad i meg at han var villig til å dø for meg. Så selv om vi er aldri så store syndere, er han likevel så glad i oss at han er villig til å dø for oss.

For Kristi stedfortredende død betyr at han tok på seg alle menneskers synd, alle menneskers misgjerninger, alle menneskers skyld, alle menneskers straff, og alle menneskers død som en følge av synden. Han døde ikke bare for å gi oss et eksempel. Han døde ikke bare for at han selv ville kjenne hvordan det var å dø, slik at han bedre kunne forstå oss når vi skulle dø. Han døde heller ikke bare for å vise oss hvor langt vi skal være villige til å strekke oss og hvor mye vi skal være villig til å ofre for hverandre.

Nei, Kristus døde for oss, i vårt sted, som vår stedfortreder. Dermed kan vi synge, hver for oss, og ta det til våre hjerter uten å tvile:

Å, hvilke dype saker,
hvor undres vel min sjel:
Se, Herren døden smaker
istedenfor sin trell!
Den Herre Kristus, Gud og mann,
for meg, fortapte synder,
gikk under dødens bann.

Det går altså ikke an å forholde seg nøytral og likegyldig når vi får høre at Kristi død er en stedfortredende død. Er han min stedfortreder, ja, da er han også min frelser. Har han gjort opp i stedet for meg, da er jeg fri fra skyld og straff.

3.

Men det fins enda et viktig ord i dette lille verset i 2 Kor. For Paulus sier at Kristus døde for alle. For alle – det vil med andre ord si: For hvert eneste menneske. Ikke bare for noen. Ikke bare for de fleste. Men for alle.

Som Paulus har understreket så tydelig et annet sted: "Her er det ingen forskjell, for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet" (Rom 3,22-23). Eller som det står: "Alle er kommet på avveier, alle er fordervet, det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste" (Rom 3,12). Alle er syndere. Alle er vantro. Dersom et menneske vil fornekte at det er en synder, skriver apostelen Johannes: "Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss… Sier vi at vi ikke har syndet, da gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss" (1 Joh 1,8.10).

Dette er et ufravikelig faktum. Alle mennesker er syndere, og derfor er alle mennesker under dødens fordømmelse. Men det betyr at i og med den straffen som Kristus betalte ved sin død på korset, ble alle mennesker dømt i ham, for Gud la alle våre synder på ham. Han var det Guds lam som bærer verdens synd. Kristus døde som en stedfortreder for verdens synd. Derfor er frukten og velsignelsen av hans død noe som gjelder hele verden. I Jesu Kristi død har Gud forsonet seg selv med alle mennesker. Og likesom gjenløsningen ble vunnet for alle mennesker, er også rettferdiggjørelsen et fullbrakt faktum for alle mennesker. Da Jesus ropte ut på korset: "Det er fullbrakt", var frelsesverket for alle mennesker fullbrakt. Derfor, skriver Johannes, er han "en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens" (1 Joh 2,2).

Hvilken trøst! Hvilken glede fins det vel ikke i disse ordene: "Han døde for alle…" Ettersom ikke ett eneste menneske er unntatt i Kristi stedfortredende død, er hver og en av oss nødt til å trekke denne herlige konklusjonen at da er også vi frelst. Dersom Kristus døde for alle, da døde han også for meg.

Men den som kan si dette til seg selv, han er en troende kristen. Dette er selve kjernen i den kristne troen at et menneske sier til seg selv: Kristus døde for alle, derfor døde han også for meg, og derfor er også jeg et frelst Guds barn. Enhver troende kan frimodig bekjenne: "Jeg tror at Jesus Kristus… er min Herre, som har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg og fridd meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin skyldfrie lidelse og død."

Dermed blir disse ordene: "Kristus døde for alle" til virkelig trøst for oss. De gir oss den beste og største trøst vi kan tenke oss. Midt i alle dette livets sorger og problemer som vi ofte selv har vært årsak til på grunn av våre synder, er denne vissheten likevel vår store trøst.

"Kristus døde for alle." Det lyder som et triumferende seiersrop. For det forteller oss at alle våre fiender er blitt beseiret. Det fins ingenting lenger som kan skille oss fra Guds kjærlighet som er i Kristus Jesus.

Og dermed aksepterer vi gladelig og villig Paulus sine formaninger i det samme verset: "Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem." Ja, kan vi annet enn å leve for ham som var villig til å dø for oss? Kan vi annet enn å tjene ham som var villig til å tjene oss så mye at han gav sitt liv for oss? Derfor bekjenner vi med Luther: "Jeg tror at Jesus Kristus… har gjenløst meg… for at jeg skal være hans egen og leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyldighet og salighet, likesom han er stått opp fra de døde, lever og regjerer i evighet. Det er både visst og sant." Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)