Når et barn sier til oss: "Jeg vet noe som du ikke vet, jeg har en hemmelighet som du ikke vet om," da er det bare lek. Men når Jesus sier: "Jeg vet noe som du ikke vet," da er det alvor. Og det er nettopp dette Jesus mener når han i dagens lektietekst, i brevet til menigheten i Sardes i Joh Åp 3, sier: "Jeg vet om dine gjerninger. I navnet er du levende, men du er død."

Jesus ser bak kulissene, bak de fromme fasadene. Menigheten i Sardes hadde navn på seg å være en levende menighet. Det betyr ikke at den bestod av bare navnekristne, av medlemmer som bare i navnet var kristne. Nei, den hadde rykte på seg å være en levende menighet, og det er jo det motsatte av navnekristendom. Det var liv i denne menigheten. Gudstjenestene var sikkert godt besøkt, nattverden flittig i bruk og barna ble grundig undervist. Kanskje hadde den også god økonomi som følge av en trofast givertjeneste. De syke og gamle fikk mye besøk. Også de unge fant seg vel til rette. Menigheten kom regelmessig sammen, fordypet seg i Guds Ord, bad for hverandre, oppmuntret hverandre. Kanskje har dette vært den levende virkeligheten i Sardes-menigheten. Vi vet ikke. Men vi vet at menigheten hadde ord på seg for å være en levende menighet.

Sammenlignet med andre menigheter er det vel ikke mange som ville ha holdt fram vår lille menighet og vår lille kirke som et typisk tegn på en levende menighet og en levende kirke. Den lutherske bekjennelseskirken har kanskje ikke akkurat ord på seg for å være en levende kirke med stor aktivitet på alle plan. Det er nok heller mer karismatiske kirker og grupperinger som har et slikt ord på seg.

Men dermed er ikke dette brevet til Sardes helt uaktuelt for oss. Vi kan ikke bare avvise det med at dette ikke rammer oss. For hovedsaken kan vi likevel ikke komme forbi, nemlig det at Jesus ser det mennesker ikke ser. Han ser bak fasaden. Han ser like inn til menighetens indre, ja, like inn i hvert menighetsmedlems innerste. Han ser like inn i mitt og ditt hjerte. Og da blir spørsmålet veldig alvorlig også for oss i den lille lutherske bekjennelseskirken: Har vi navn på oss å være levende, det vil si troende kristne, mens vi egentlig er døde? Har jeg navn på meg å være en troende kristne, mens jeg egentlig er død?

Vår kirke har kanskje ord på oss for å være en konservativ – noen vil vel si erke-konservativ – og bibeltro kirke. Vi tar det nøye med læren. Vi advarer sterkt mot bibelkritikk og falsk lære. Men uansett hvilket ord vi har på oss, er det sannheten som teller. Og den ser Jesus. Han ser det mennesker ikke ser.

Men la oss først få det klart for oss hva det er Jesus taler om her. Han sier: "Jeg vet om dine gjerninger. I navnet er du levende, men du er død." Hva kan Jesus mene med dette? Mener han at kristne som gjennom sin aktivitet og sine gjerninger som menighet har skaffet seg et rykte som en levende menighet, må bli enda mer aktiv, må bli enda mer ivrig, må gjøre enda mer gjerninger for å bli en virkelig levende menighet? Selvfølgelig kan sikkert alle gå med på at det går an å gjøre mer enn det vi allerede gjør. Det går alltid an å bli mer aktiv. Vi kan være enda flittigere når det gjelder gudstjenester og bibelstudier. Vi kan drive enda mer arbeid for barn og unge. Vi kan bli enda flinkere å drive evangelisering, osv. osv. Men blir vi dermed mer levende kristne? Blir våre gjerninger dermed mer fullkomne for Gud? Nei, vi vet at vi blir ikke bedre kristne ved å gjøre mer. Vi blir ikke mer levende ved å bli mer aktiv.

Bibelen er helt klinkende klar: Vi blir frelst av nåde alene ved troen, uten våre egne gjerninger og fortjenester. Frelsen er en betingelsesløs og helt fri gave. Den hviler ikke på gjerninger. Vi blir frelst alene ved troen på Jesus, han som ved sin gjerning i liv og i død har fullbrakt frelsen for oss. "For vi mener at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, uten lovgjerninger," skriver Paulus i Romerbrevet. Og han skriver også: "Alt som ikke skjer i tro, er synd."

Det vil altså si at de største gjerninger og de fineste offer er ingenting i Guds øyne om de ikke skjer i tro, og de minste gjerninger og de mest usynlige tjenester er fullkomne i Guds øyne dersom de blir gjort i troen på Jesus Kristus.

Jesus formaner oss ikke i dette brevet til Sardes: Gjør mer! Derimot formaner hans oss: Våkn opp! Våkn opp sier han til den menigheten som hadde ord på seg å virkelig være en levende og våken menighet, men som i virkeligheten var død. Våkn opp sier han til alle som tror de er levende, men som i virkeligheten er døde. Det er altså ikke tale om den evige døden, men om en åndelig tilstand som ligner på død. Våkn opp av den åndelige søvnen! Våkn opp sier han som har sagt om seg selv: "Jeg er livet", og som bringer med seg liv og frelse til alle.

Jesus forklarer også hvordan denne oppvåkning kan skje. Han sier: "Husk hvordan du tok imot og hørte! Hold derfor fast, og vend om!" Herren påminner de kristne i Sardes om deres første kjærlighet, den første ivrige tiden etter at de var blitt frelst gjennom å høre evangeliet. Da hadde de fått se sin store syndenød, og de hadde fått høre det herlige budskapet om ham som kom for å frelse alle syndere. Hvor glade hadde de ikke vært for evangeliet den gang! Hvor takknemlig hadde de ikke tatt imot det med jublende hjerter og med en forløsende og frigjørende tro på Guds store nåde som dekket over også deres mange synder! Og nå var alt mer eller mindre blitt en død vane!

Derfor formaner Herren: "Våkn opp! Vend om! Vend tilbake til den første kjærligheten og iveren, til den levende troen! Husk hvordan du tok imot og hørte! Husk hvor glad du var for evangeliet! Ta imot evangeliet på samme måten også i dag! For det er det samme evangeliet! Det er den samme nåde! Den dekker like mye over dine synder i dag som den gang!" Ja, det er lett å ta evangeliet og nåden for gitt. Det er lett at kristenlivet blir en død vane. Det er lett å glemme at det Jesus gjorde da han levde og døde for oss, det gjorde han for meg personlig.

3.

I slutten av brevet til Sardes-menigheten sier Jesus: "Den som seirer, skal bli kledd i hvitt, og jeg vil aldri stryke hans navn ut av livets bok, men kjennes ved hans navn for min Far og hans engler." Et mektig løfte! Et mektig løfte som gjelder hver den som ikke lar den åndelige søvnen få overmanne ham, men som er våken og har en levende tro på sin Frelser. Hans navn skal aldri strykes ut av livets bok. Tvert imot, Jesus skal kjennes ved hans navn for sin Far og for alle hans engler.

Når Jesus skal komme igjen - vi vet ikke når, for han skal komme som en tyv, skriver han i brevet til Sardes - da skal han kjennes ved hver den som står skrevet i livets bok. Hvert navn skal han kjenne igjen. Hvert navn skal han nikke gjenkjennende til når det ropes opp. Det skal ikke gå med disse som står skrevet i livets bok, som det gikk med dem som på tross av at de hadde profetert ved hans navn, drevet ut onde ånder ved hans navn og gjort mange mektige gjerninger ved hans navn, likevel på den dagen skal få høre av ham: "Jeg har aldri kjent dere!" (Matt 7,21ff). De hadde nok i navnet vært levende, men de var døde. Derfor skal de få høre av hans munn: "Jeg kjenner dere ikke!"

Jesus sier i dette brevet til Sardes at de hadde tilsølt sine klær. Deres hvite klesdrakt som de var ikledd i da de kom til tro, Kristi fullkomne rettferdighet, den rettferdighet som er uten rynker, uten flekker og mangler, den var bli tilsølt. Den var blitt tilsølt av synd, tilsølt av likegyldighet og åndelig søvn.

Men den som våkner opp og vender om, som husker hvordan han tok imot og hørte evangeliet om syndenes forlatelse, hans navn skal aldri strykes ut av livet bok. Når Jesus, vår Frelser kommer igjen skal hver enkelt troende få høre: "Jeg kjenner deg! Jeg har kalt deg ved navn, du er min!" Og han skal bli kledd i hvitt, i Kristi rettferdighets hvite kappe.

Våkn opp til livet, formaner Jesus oss i dag! "Våkn opp," sier han, "og styrk den rest som er igjen". Dette er egentlig to sider av samme sak. Å våkne opp og styrke de andre, hører nært sammen. Om jeg våkner midt på natten og ser at huset står i brann, vil jeg gjøre alt jeg kan for å vekke også de andre. Så snart jeg selv har våknet opp av søvnen, vil jeg straks rope til de andre: Dere må våkne! Dere må våkne så dere ikke skal brenne inne!

Ja, den som har sett at Jesus er alle synderes Frelser, at han er den som alene kan frelse oss fra synden og døden, han vil også forsøke å få de andre til vende om, til å våkne opp av sin åndelige død. Han vil også at andre skal få høre evangeliet om syndenes forlatelse.

Så ser vi at brevet til Sardes også gjelder vår lille menighet og vår lille kirke. Også oss formaner Jesus: "Våkn opp! Vend om! Husk hvordan du tok imot og hørte! Våkn opp og styrk den rest som er igjen, før den dør!" La oss følge Jesu formaning! La det ikke kunne sies om oss som Jesus sa om menigheten i Sardes: "I navnet er du levende, men du er død." Må Gud gi at vi alltid tilhører dem som sier: "Vi er ikke av dem som trekker seg tilbake og går fortapt, vi er av dem som tror og berger våre sjeler!" (Hebr 10,39). Amen

Tilbake til prekenarkivet