Med et
mål
for reisen



Uten
unødvendig
bagasje

Liker du å være turist? Liker du å reise? Mange gjør det. Men jeg er sikker på at ingen av oss liker å reise med for mye bagasje. Det er slitsomt å drasse med seg tunge kofferter og reisevesker fra sted til sted, gjennom endeløse flyplasskorridorer, opp og ned trapper, inn og ut av bilen osv. Jeg har mang en gang irritert meg selv over at jeg har tatt for mye med meg, et par ekstra bukser som aldri ble brukt, noen ekstra skjorter som ble liggende i kofferten, et par bøker som jeg aldri fikk tid til å lese, osv.

I dag skal vi snakke litt om det å være på reise, men vi skal selvfølgelig ikke snakke om våre eventuelle reiseplaner for den kommende sommeren, men vi skal snakke om vår åndelige reise, vår pilegrimsvandring gjennom livet på vei til himmelen.

DE KRISTNE ER SOM TURISTER I VERDEN

1. Som turister har vi et mål med reisen
2. Som turister tar vi ikke med oss for mye bagasje
3. Som turister oppfører vi oss skikkelig under reisen

1.

Da Jesus stod opp av graven, gav han oss et klart bevis for at et menneskes liv, ditt og mitt liv her på jorden, ikke utgjør hele vår eksistens. Livet vårt fra fødsel til død er ikke alt. Det fins noe mer. Det fins noe etter dette. Det fins en oppstandelse. Dette er Jesu egen oppstandelse et bevis for. Paulus skriver at "når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer, for døden har ikke lenger makt over ham" (Rom 6,9). Dermed blir livet vårt her på jorden faktisk bare en bitte liten del av hele vår eksistens.

Jesu oppstandelse fra de døde retter hele vår oppmerksomhet mot en eksistens ut over denne eksistensen, mot en verden ut over denne verden, mot et liv ut over dette livet. Det er det samme Peter taler om i dagens episteltekst. Her beskriver han oss som fremmede og utlendinger (eller "pilegrimer" som det også går an å oversette ordet med). Den som kaller seg selv en pilegrim, bekjenner dermed samtidig at han er på vei til et annet sted og at han ikke har tenkt å bli værende her for lang tid. Sier du at du er turist, vet dermed alle at du er underveis, og at du ikke har tenkt å bli værende lang tid.

Det fins visse land du må søke om visum for å komme til. Slike land skiller ofte mellom turistvisum og oppholdsvisum. Dersom du får turistvisum, har du bare lov å oppholde deg i det landet for en viss tid. Som kristne har du og jeg bare turistvisum her på jorden. Vi er bare her som utlendinger og fremmede, som pilgrimer eller turister på vei gjennom dette livet. Målet for reisen er ikke her nede, men der oppe hos Gud i himmelen.

"Eg er ein gjest i verda, på reis som framand her. Den trøyst eg har på ferda: Min heim i himlen er." Slik synger vi i salmen.

Men er ikke dette en litt for negativ innstilling til dette livet? Medfører ikke slike tanker at vi ikke bryr oss så mye om dette livet, men bare går og venter på at døden skal komme, slik at vi kan få komme hjem? De kristne har ofte fått det stemplet på seg at de er for mye opptatt av himmelen og for lite opptatt av å gjøre det godt her på jorden. Og det er riktig at det går an å bli så overåndelig og svermerisk opptatt av himmelen at en ikke bryr seg noe om hvordan en lever og plenlegger i dette livet.

Men saken er jo den, at dersom vi er turister på et sted, vil vi gjerne gjøre mest mulig ut av det den tiden vi er der. Vi vil utnytte den korte tiden vi er turister så godt og effektivt som mulig. Slik er det også for en kristen. Selv om vi vet at dette livet er kort, og at vi bare er her som fremmede og utlendinger, vil vi gjerne gjøre hva vi kan for at livet skal bli best mulig for dem vi er sammen med. Vi vil utnytte tiden så effektivt som mulig og være gode forvaltere over den tiden Gud har gitt oss.

Vi kan av og til høre mennesker si at "det er veien som er målet". Noen mener at det er dette livet som er målet for vår eksistens. Utenom dette livet fins det ingenting, eller vi kan i alle fall ikke si noe sikkert om livet etter døden. Derfor får vi nøye oss med å konsentrere oss om dette livet og gjøre det beste ut av det. Men ingen som er turist tror at han skal være for alltid på det stedet han besøker. Da vil han ikke betrakte seg som turist. Er du på reise, vet du at reisen tar slutt en gang, og at du en gang skal komme hjem.

Slik er det med livet også. Selv om dette livet er aldri så rikt og vi har mye å gjøre, vet vi at det tar slutt en gang. Vi lever livet hele tiden med målet for øye. Dersom vi lever i denne verden som mennesker som vet at vi ikke skal bli her for alltid men er på vei til et annet sted, da vil det helt sikkert påvirke vår oppførsel her på jorden.

2.

En fornuftig turist tar ikke mer bagasje med seg på turen, enn det som er nødvendig. Han tar ikke med seg en hel mengde med klær og utstyr som han vet han ikke får bruk for. Det vil bare være til hinder og bry under reisen. Dersom du har tenkt å reise bort bare en uke, er det ingen vits i å ta med bagasje som kan vare et helt år.

Dette er også en god regel for vår åndelige pilgrimsvandring på vei mot himmelen. I dagens episteltekst skriver Peter: "Jeg ber dere, mine kjære, som nå er utlendinger og: Sky alle sanselige lyster, som er i kamp mot sjelen."

Det er ingen god idé å drasse med seg for mye på vår vei til himmelen. Det vil bare hindre oss i komme dit. Peter taler om noe som er i kamp mot sjelen og som prøver å hindre sjelen i å nå fram til målet. Han sier at disse sanselige lystene kjemper mot sjelen, det vil si: De setter hindringer i veien for vår sjels frelse. De står i veien for oss slik at vi ikke kommer dit vi skal. De gjør det vanskeligere for oss å nå målet. Det gjør det vanskelig for oss å nå fram til himmelen. De er som en tung og unødvendig bagasje.

Sanselige lyster – hva er det? Ja, vi har vel lett for å tenk på store og åpenbare synder mot de ti bud, hor og umoral, mord og tyveri, drukkenskap og stoffmisbruk, osv. Og vi vet hvor lett alle slike synder kan ødelegge sjelen, og hindre et menneske i å nå fram til målet. Men sanselige lyster er mye mer enn dette. Det er et vidt begrep som dekker alt det som vår gamle natur higer etter og har lyst til, og som hindrer et menneske i å nå målet. Peter definerer de sanselige lystene som alt det som kjemper mot sjelen.

Dette kan variere fra person til person. Noen blir så opptatt av jobben sin, at de glemmer å tenke på sjelen. Noen blir så opptatt av hobbien sin, at sjelen lider. Ting som ikke i seg selv er galt, kan bli et formål for sanselige lyster, og dermed blir de til fare for sjelen. Jesus taler i lignelsen om såmannen om det såkornet som falt blant tornebusker og ugras. Han sier at dette om mennesker som nok hører Guds ord, "men på sin vei gjennom livet kveles de av bekymringer og rikdom og nytelser, så de ikke bærer fullmoden frukt" (Luk 8,14).

Slike mennesker tar alt for mye bagasje med seg. Og dersom de kommer for sent til flyet som skal bringe dem hjem, har de ingen andre enn seg selv å skylde på.

3.

Når vi kommer til et annet land som turist og fremmed, bør vi oppføre oss skikkelig. Vi har nok hørt historier om nordmenn på Syden-tur som stort sett er fulle under hele oppholdet. De oppfører seg brautete og nedlatende. Dermed gir de både seg selv og det landet de kommer fra et dårlig rykte.

Som kristne er vi bare som fremmede og utlendinger her på jorden, sier Peter. Derfor bør vi også oppføre oss skikkelig slik at vi ikke skal gi oss selv og vår tro et dårlig rykte. Peter sier det slik i dagens epistel: "Lev rett og godt blant hedningene! De baktaler dere og sier at dere er dårlige mennesker. Derfor skal dere la dem se at dere gjør gode gjerninger, så de kan prise Gud den dag han kommer. Dere skal for Herrens skyld underordne dere under enhver myndighet blant menneskene, enten det er keiseren, den øverste, eller landshøvdingene som han har utsendt; de skal straffe dem som gjør det onde, og påskjønne dem som gjør det gode. For det er Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige mennesker som taler i uvitenhet. Dere er frie; bruk bare ikke friheten som påskudd til å gjøre det onde; bruk den som Guds tjenere! Vis alle aktelse, elsk brorskapet, frykt Gud, gi keiseren ære!" (v 12-17).

"Lev rett og godt," formaner Peter de kristne. Han skriver til de kristne "som lever i fremmed land, spredt omkring i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia", som det står i innledningen til brevet. De kristne ble baktalt. Man spredte dårlige og falske rykter om dem. Hvordan skulle de kristne møte denne baktalelsen? De skulle leve rett og godt. De skulle gjøre godt igjen mot dem som gjorde ondt mot dem. Dermed ville de stoppe munnen på ryktemakerne. De ville få en slutt på baksnakket. For de ville i praktisk handling motbevise at ryktene var feil.

Hva ville skje i stedet? Stadig nye mennesker ville bli interessert i å lære mer om deres tro. Jesus sa det slik: "Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!" (Matt 5,16). Når ikke-kristne så at de kristne levde rett og godt, var lydige mot myndighetene og ikke gjorde opprør mot sine overordnede, men gav keiseren ære, så ville de i stedet få et godt rykte på seg. Ja, det at de kristne oppførte seg skikkelig, ville faktisk bety et første, viktig steg i utbredelsen av evangeliet.

Det sier seg jo selv at mennesker ikke er interessert i å høre på noen som ikke lever som de lærer. De kristne er ikke opprørere som har til hensikt å styrte myndigheter. Men vi er som fremmede og pilegrimer som er her kun i den hensikt å gi mennesker evangeliet, og gjennom dette evangeliet gi mennesker tro og håp, glede og fred. Vi er her for å fortelle våre medmennesker at Gud har elsket verden så høyt, "at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv" (Joh 3,16).

Vi er fremmede og pilegrimer her på jorden. Vi har vårt mål og vårt blikk rettet mot himmelen og den evige herligheten som vi skal dele sammen med Jesus. Hele vårt håp er fokusert på det evige livet. Jesu oppstandelse fra de døde har gitt oss et fast og sikkert håp om evig liv. Vi vil ikke la dette håpet bli svekket eller visket ut. Vi vil ikke la de krefter som kjemper mot sjelen, få vinne over oss. Vi vil ikke la reisen vår mot himmelen bli tynget ned av unødvendig bagasje, men vi vil legge av alle våre tunge syndebyrder ved Jesu kors, og gå glade og frie mot himmelen. Vi leser i Hebreerbrevet: "Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge bort alt som tynger, og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus" (Hebr 12,1-2).

Tilbake til prekenarkivet