-

Læren om dåpen

(Foredrag av pastor Egil Edvardsen, St Lukas ev-luth forsamling, Stavanger)

Læren om dåpen er en av de lærer som det kanskje har stått aller mest strid om innenfor de protestantiske kirkene etter reformasjonen. Dette skyldes naturligvis først og fremst at denne læren er så sentral. Læren om dåpen har nemlig med selve frelsen og frelsestilegnelsen å gjøre. Den berører læren om mennesket, om syndefallet, om Gud og hans allmakt, om rettferdiggjørelsen, om troen og omvendelsen, og den har selvfølgelig noe med hvordan vi leser Skriften. Læren om dåpen er på mange måter en prøvestein for hvordan vi tolker Bibelen. Skal vi la bibelordet få stå som det står, eller er det lov å legge noe til med vår egen fornuft når vi ikke forstår det som står skrevet?

• Er dåpen nødvendig til frelse? 

• Hvorfor tror vi lutheranere at også spebarn skal døpes? 

• Kan små barn tro? 

• Har små barn synd som de trenger å bli frelst fra? 

Disse, og andre spørsmål, kommer vi inn på når vi taler om dåpen. Og alle slike spørsmål vil vi forsøke å gi et svar på ut ifra Skriften. Og forhåpentligvis vil alle se at dåpen egentlig ikke er et uklart lærepunkt innenfor den kristne kirken. Legger vi Skriften til grunn, og har et realistisk og bibelsk menneskesyn, blir egentlig sammenhengen mellom Jesu frelsesverk og dåpens gave meget klar og tydelig.

Den kristne dåpen er innstiftet av Jesus selv. Den er grunnen for medlemsskap i den kristne kirken. Jesus sier i misjonsbefalingen, eller som den også ofte blir kalt, dåpsbefalingen:

«Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere» (Matt 28,18-20).

Dåpen som nådemiddel

Dåpen er et sakrament. Et sakrament defineres som en hellig handling innstiftet av Gud, der han gjennom ytre midler, forenet med Ordet, tilbyr, rekker og stadfester den nåde som Kristus har vunnet for oss. I dåpen er vannet det ytre middelet. Innstiftelsen har vi allerede lest i misjonsbefalingen. Dåpen er altså et sakrament, et nådemiddel, der Gud tilbyr, rekker og stadfester sin nåde. Vi skal nå aller først gå til noen andre bibelsteder og se hvilke åndelige gaver som dåpen gir oss.

Vi leser i Apg 2,38:

«Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få den Hellige Ånds gave.»

Denne oppfordring utgjør en del av Peters svar på et direkte spørsmål fra noen bekymrede jøder på pinsedagen i Jerusalem. Peter formaner dem til å vende om. Han hadde nettopp forkynt loven for dem. Han hadde vist dem den store synd de hadde gjort ved å korsfeste Jesus. Denne talen hadde gjort dem bedrøvet over sin synd. Derfor forkynner nå Peter for dem evangeliet om syndenes forlatelse. Og samtidig framstiller han dåpen som det middel gjennom hvilket menneskene får syndenes forlatelse. I tillegg ser vi at Peter lover dem den Hellige Ånd i dåpen. Den Hellige Ånd gis også i dåpen ettersom det er den Hellige Ånd som skaper tro og føder på nytt.

Det neste stedet vi skal lese, finner vi i Tit 3,4-7:

«Men vår Gud og frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart. Og han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig; han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved den Hellige Ånd, som han så rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser. Slik skulle vi stå rettferdige for Gud ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.» 

Her finner vi den aller klareste undervisning om nåden. Paulus skriver at nåden kommer fra Gud. Og han frelste oss ikke på grunn av våre gode gjerninger, men bare fordi han er barmhjertig. Guds barmhjertighet og kjærlighet er årsaken til nåden. Men hvordan blir denne nåden vår? Det skriver også Paulus om. Han sier at Gud frelste oss «ved det bad som gjenføder og fornyer ved den Hellige Ånd«. Frelsen blir kanalisert gjennom dåpen. Dåpen er som et bad der vi blir vasket rene. Vi blir fornyet og født på nytt.

Videre fører dåpen oss inn i Guds rike. Gjennom dåpen blir vi medlemmer av Guds rike. Dette sier Jesus i sin samtale med Nikodemus i Joh 3,5:

«Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.» 

Det går bare an å bli medlem i Guds rike på én måte, nemlig ved å bli født av vann og Ånd. Dåpen gjør oss med andre ord til Guds barn, for alle de som er medlem i Guds rike og Kristi kirke, er Guds barn.

Vi sa at dåpen renser oss. Det gjør den fordi vi i dåpen får nye klær. Vi blir ikledd Kristus. Paulus skriver i Gal 3,26f:

«For dere er alle Guds barn i kraft av troen på Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.» 

Vår gamle klær var den gamle naturens skitne, syndige klær. Disse klærne duger ikke i bryllupssalen. De duger ikke i den himmelske herligheten for Guds åsyn. Derfor behøvde vi å få nye klær, rene klær, uten flekker og rynker. Disse nye klærne har vi fått i dåpen. Paulus sier at vi i dåpen har kledd oss i Kristus. Jesus Kristus og hans rettferdighet er våre nye klær som vi har fått i dåpen, og med dem kan vi trygt tre fram for Guds åsyn.

Vi ser altså av disse skriftstedene at dåpen gir oss syndenes forlatelse. Den gir oss den Hellige Ånd. Den føder oss på nytt og fornyer oss. Den gjør oss til medlemmer i Guds rike. Og sist, men ikke minst: I dåpen blir vi ikledd Kristus og hans rettferdighet.

Forbilder i Det gamle testamentet

Det fins flere forbilder på dåpen i Det gamle testamentet. Et av disse forbildene er omskjærelsen. I den gamle pakt skulle hvert guttebarn omskjæres da han var åtte dager gammel. Omskjærelsen var et tegn på pakten mellom Herren og folket (1 Mos 17,10ff). Den nye pakten som Kristus opprettet, erstattet den gamle. Ting i den gamle pakten som bare hadde vært symboler og skyggebilder på det som skulle komme, måtte da vike for selve virkeligheten. Vi kristne trenger derfor ikke omskjære våre guttebarn. Likevel får den legemlige omskjærelsen stå som et symbol på den åndelige omskjærelsen som er dåpen. Paulus skriver i Kolosserbrevet: «I ham ble dere omskåret, ikke med menneskehånd, men med Kristi omskjærelse, da dere la av det legeme som er under synden. For i dåpen ble dere begravet sammen med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på den Guds kraft som reiste Kristus opp fra de døde» (2,11-12).

Men det fins et annet forbilde på dåpen i Det gamle testamentet som kanskje er like sterkt. Dette finner vi dersom vi går til 1 Kor 10,1-2: «Brødre, dette vil jeg at dere skal vite: Våre fedre i ørkenen var alle under skyen, og alle gikk de gjennom havet. Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet.» Her skriver Paulus om det som skjedde da Israelsfolket drog ut fra Egypt. Moses var Det gamle testamentets Kristus. Han ledet den gamle paktens gudsfolk gjennom Rødehavet til frelsen på den andre siden. Rødehavets vann blir et forbilde på dåpens vann. Likesom vannet i Rødehavet reddet Guds folk i den gamle pakt, redder også dåpens vann den nye pakts troende. Og likesom vannet i Rødehavet druknet Faraos hær, drukner også dåpens vann alle de fordervelsesmakter som truer oss. Likesom Israel kunne marsjere i land på den andre siden av havet som et befridd folk, kan den døpte stige opp av vannet som gjenfødt og fri til å leve et nytt liv i fellesskap med Frelseren.

Dersom vi går til Peters brev, ser vi at han bruker enda en hendelse fra Det gamle testamentet som et forbilde på dåpen. Han taler i det tredje kapitlet om Noas ark som et symbol på dåpen. Noas ark reddet åtte mennesker fra undergangen. På samme måten frelser dåpen i vann oss fra den evige undergangen. Så lenge vi forblir i arken, det vil si: så lenge vi holder fast ved dåpens pakt, har vi ingenting å frykte. Vi er trygge og sikre. Og skulle vi falle ut av arken, det vil si: skulle vi falle ut av nåden ved at vi faller i synd, må vi ikke gjøre noe annet enn å vende tilbake til dåpspakten. For Gud svikter ikke sin pakt med oss. Om vi er troløse, er han likevel trofast. Derfor gjelder det for oss å holde oss i arken, det vil si: å holde fast ved vår dåp.

Dåpen og troen

La oss si litt om hvilket forhold det er mellom dåpen og troen. Dåpen er, som vi har sagt, et nådemiddel. Den gir oss nåden. Den gir oss frelsens gave, evig liv og salighet. Men hvor kommer troen inn i bildet? Hvilken rolle spiller troen i dåpen? Jesus sier i Mark 16,16: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Det fins de som forstår dette stedet slik at den som tror og deretter blir døpt, skal bli frelst. Vi får den oppfatningen at dåpen kan komme en eller annen gang etter troen, en gang i framtiden. De som betrakter dåpen bare som en bekjennelseshandling, legger en slik betydning inn i dette verset. Men det er ikke slik det står i grunnteksten. Vi kunne egentlig ha oversatt dette stedet slik: «Den troende og døpte skal bli frelst.» Det står to sideordnende partisipper bundet sammen med og: «Den troende og døpte…» Troen og dåpen står altså side om side. Det ene kommer ikke før det andre.

Det er feil å forutsette at troen må finnes på forhånd som et vilkår for dåpen. Da blir dåpen ikke noe nådemiddel. Og det ville medføre at vi måtte gjøre noe selv først for å få det dåpen gir, nemlig syndenes forlatelse og frelse.

Men som vi så, ikke minst i Titus brev kap 3, er det ikke våre gjerninger som er årsak til frelsen, men bare Guds barmhjertighet. Når Gud kommer til oss, forutsetter han ingenting. Han krever ingenting av oss først. Han gir oss sin frelse helt gratis, uten betingelser. Dåpens gave rekker han oss og legger den i våre tomme hender.

Men han vil at vi skal ta imot denne gaven. Han vil at vi skal holde fast ved den. Han vil ikke at vi skal vende oss bort fra den i forakt. Derfor vil han at vi skal tro. Men nå er han en slik stor og mektig Gud, at han kan skape denne troen i oss. Troen er altså heller ikke noe bidrar med som en god gjerning. Han som er mektig til å vekke døde til liv, er også mektig til å føde mennesker på nytt, åndelig talt. Ved den Hellige Ånd som han gir oss i dåpen, omvender han det døde mennesket og føder det på ny til et nytt liv.

Dåpspraksis

Hvordan skal dåpen foregå? Som kjent fins det også ulike meninger om dette innenfor de kristne kirkesamfunnene. Vann er en vesentlig del i dåpen. Det går ikke an å forrette dåp uten vann. Johannes døperen døpte med vann (Joh 1,33); evangelisten Filip døpte den etiopiske hoffmannen med vann (Apg 8,36); Peter døpte Kornelius med vann (Apg 10,47); og Paulus skriver i Ef 5,26 om dåpen som «badet i vann i kraft av et ord». Vi har altså ingen rett til å erstatte vannet med en annen type væske. Uten vann, ingen dåp.

Men selv om det er viktig at det fins vann, er det likevel ikke foreskrevet i Bibelen hvordan vannet skal brukes, enten det skal skje med full neddykning, eller ved å helle vann over hodet eller ved å stenke vann på pannen. Det greske ordet baptizein betyr «å dyppe ned i vann». Men det kan også bety «å vaske seg». Ordet har en ganske vid betydning som går på forskjellige måter å bruke vann til renselse eller til å vaske seg. Noen hevder at det ikke er en rett dåp uten at hele kroppen blir senket under vann. Men går vi f.eks. til Luk 11,38 ser vi at ordet baptizein blir brukt om vaske hendene, det vil med andre ord si bare en del av kroppen. Det fins ingen påbud i Bibelen om hvordan dåpen skal utføres. Derfor hører dette med til den kristne friheten, og vi døper på den måten som vi finner mest praktisk.

Derimot vet vi ut ifra Skriften hvilke ord vi skal bruke når vi døper. I dåpsbefalingen sier Jesus klart og tydelig at vi skal døpe «i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn» (Matt 28,19). Skriften gir oss ikke lov til å utelate Guds ord fra dåpen. Den gir oss heller ikke lov til å erstatte dåpsordene med andre ord. Om dette sier de lutherske bekjennelsesskriftene: «Dåpen er ikke noe annet enn Guds Ord i vann, befalt gjennom hans innstiftelse, eller, som Paulus sier: ´Vannbadet i ordet´ (Ef 5,26) slik også Augustin sier: ´Ordet kommer til elementet og det blir et sakrament.´» (SA III, V,1, Konkordieboken s. 254). Den dåpen Jesus innstiftet, er en dåp i den treenige Guds navn. Men dette betyr ikke at det blir en kristen dåp bare vi leser de rette ordene. For dersom vi ikke tror på den treenige Gud, og dersom vi ikke lærer i overensstemmelse med Bibelen, at Gud er en treenig Gud, nytter det lite å døpe i den treenige Guds navn.

Hva betyr det så at vi døper «i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn»? Som vi allerede har sagt, blir vi Guds barn og Kristi disipler i dåpen. Disse ordene «i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn» sier dermed noe om de velsignelser som dåpen gir. Egentlig står det på gresk «til (gr. eis) Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn». I Bibelen betyr Guds navn alt det Gud har åpenbart om seg selv, og alt det han betyr for oss. Det er i denne forbindelse naturlig for oss å tenke både på det andre budet og den første bønnen i Fadervår. Her menes det ikke bare Guds navn i sin alminnelighet, men alt det Gud har åpenbart om seg selv i sitt Ord. Vi har en kort sammenfatning av «Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn» i den apostoliske trosbekjennelsen. Hver av de tre artiklene bekjenner vesentlige sider ved de tre personene, slik de er åpenbart i Skriften.

Men hva betyr det så å bli døpt til en annens navn? Dette kan vi lære noe om fra 1 Kor 10,2 og 1 Kor 1,13. I det førstnevnte tilfellet sier Paulus at israelsfolket ble døpt «til Moses», og i det andre bibelordet sier han at ingen er blitt døpt «til Paulus´ navn». Israelittene ble døpt «til Moses», det vil si at de fikk et spesielt forhold til ham, et inderlig disippelforhold. Så når vi blir døpt «til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn» inngår vi i et inderlig og velsignet fellesskap med den treenige Gud. Vi kommer inn i et paktsforhold med ham, og får del i alle hans velsignelser. I dåpen lover Gud at han skal være vår Far, og han adopterer oss som sine barn. I dåpen ikler vi oss Kristus (Gal 3,26-27), og vi tar imot den Hellige Ånd (Apg 2,38). Vi ser altså at uten en klar lære om treenigheten blir dåpen i den treenige Guds navn også uklar og usikker.

Hvem skal døpes?

I dåpsbefalingen befaler Jesus oss å gå ut og gjøre «alle folkeslag» til hans disipler i det vi døper dem og lærer dem. Vi skal døpe «alle folkeslag». I dette ordet ligger det ingen begrensning. Det ligger ingen begrensning verken til kjønn eller rase eller alder. Selv om dåpens forbilde i Det gamle testamentet, omskjærelsen, bare var forbeholdt guttebarn, er det ingenting som tyder på at vi i den nye pakt bare skal døpe gutter. Heller ikke står det noen steder skrevet i Skriften at vi bare skal døpe voksne. At det var flest voksne som ble døpt i den første kristne menigheten, har sin helt naturlige forklaring i at kirken befant seg i en misjonssituasjon, der de nådde mange ikke-troende med evangeliet. De voksne ble først undervist i den kristne tro, og deretter ble de døpt. Og det står flere steder at de da ble døpt «med hele sin familie» (Apg 16,33; 16,15; 1 Kor 1,16). Vi må gjøre ganske store tolkningskrumspring for å utelukke barna i fra uttrykk som «hele sin familie» eller «alle folkeslag».

Men viktigere enn disse uttrykkene er det faktum at Jesus velsignet også de små barn som ble brakt til ham. I Mark 10,13-15 leser vi om hvordan de brakte små barn til Jesus, men at disiplene prøvde å hindre dem som gjorde det. Men da ble Jesus sint og sa til dem: «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.» Guds rike hører de små barna til, sier Jesus. Hvordan kommer vi inn i Guds rike? Ja, det har vi nettopp sett da vi leste om Jesu samtale med Nikodemus. Der sier Jesus at vi ikke kommer inn i Guds rike uten at vi blir født på ny av vann og ånd (Joh 3,5).

I den lutherske kirken døper vi små barn fordi også de små barna er født med synd og trenger å bli født på ny. «Det som er født av kjøtt, er kjøtt,» sa Jesus til Nikodemus (Joh 3,6). Det vil si at det som er født av en naturlig mor og far, har arvet den samme gamle, syndige natur som sine foreldre. Alle barn trenger derfor å bli født på ny. De trenger å bli døpt. Jesus sier at vi ikke skal hindre dem i å komme inn i Guds rike. Det betyr derfor at vi gjør hva vi kan for å bringe dem så fort som mulig til dåpen. Vi døper våre barn tidlig fordi vi vil at de ikke skal hindres i å komme inn i Guds rike. Å vente i mange måneder på å døpe barna for at det skal passe for hele slekten å komme i dåpen, er ikke bra, først og fremst fordi vi hindrer barna i å bli døpt, og dernest fordi vi gir verden et dårlig vitnesbyrd om vår egen tro og overbevisning både når det gjelder arvesynden som de små barna er født med, og frelsen av nåde alene som Gud gir oss i dåpen.

Det er ikke noe overraskende at Bibelen ikke nevner noen steder at barn ble døpt, for ifølge jødisk tradisjon var det vanlig praksis på Jesu tid å døpe proselytter og deres barn når de ville gå over til den jødiske religion. Dette finnes det flere klare vitnesbyrd om fra jødiske skrifter. Både den babylonske Talmud og Jerusalem Talmud taler om barn som blir gjort til proselytter ved at de blir døpt. Dersom Jesus ikke ville at barn skulle døpes, burde vi ikke da ha ventet oss at han uttrykkelig hadde sagt dette? Faktum er at det finnes ikke ett eneste sted i Skriften som utelukker barna ifra dåpen. Også hos tidlige kirkefedre som Justin Martyren og Irenaeus fins det klare vitnesbyrd om barnedåpen.

Argumentet at små barn ikke kan tro og at dåpen derfor ikke blir til noen velsignelse for dem, er ikke et gyldig argument. Kristus sier uttrykkelig i Matt 18,6 at små barn kan tro. Dessuten har vi sett at troen ikke er et produkt av menneskelige anstrengelser, men den Hellige Ånds gave. Det er den Hellige Ånd som skaper tro både i voksne og barn. Omvendelsen er uansett, enten vi er voksne eller barn, et stort Guds under. Ja, faktum er vel at det tvert imot er vanskeligere for oss voksne med alle våre fornuftige innsigelser å tro evangeliet enn det er for de små barna. Jesus bruker nettopp de små barna som et eksempel til etterfølgelse for oss voksne.

Det er altså framfor alt Bibelens grunnsyn om menneskets store behov av frelsen som gjør at vi ønsker at våre barn skal få den samme velsignelse som vi har fått. Bibelen sier at løftet gjelder alle, også våre barn (Apg 2,39). Barnedåpen er egentlig et mektig vitnesbyrd om at frelsen er av nåde alene uten menneskers anstrengelser og gjerninger. Allerede før jeg kunne begynne å tenke på Gud, har Gud tenkt på meg! Allerede før jeg ville komme til ham, kom han til meg og gjorde meg til sitt barn i dåpen.

 


Andre lærer om dåpen

Som vi alle vet, skiller de protestantiske kirkesamfunnene seg kanskje framfor alt i synet på dåpen. De som har et baptistisk dåpssyn, fornekter barnedåpen. Dette gjelder bl.a. alle som tilhører baptistsamfunnene, pinsevenner, adventister, de forskjellige retningene innen den såkalte trosbevegelsen m.fl. Disse kirkesamfunnene pleier å tale om troendes dåp, ettersom de forutsetter troen før dåpen. Dåpen blir hos dem i stedet en bekjennelses- eller lydighetshandling. Dåpen er ikke noe nådemiddel. Den betraktes ikke som et gjenfødelsens bad i den Hellige Ånd. Dermed er dåpen for baptisten noe som vi gjør, og ikke slik som i den lutherske kirken, noe som Gud gjør.

Den lutherske barnedåpen godkjennes bl.a. av den ortodokse kirken, metodistkirken og den katolske kirken. Det fins også noen baptistiske forsamlinger som godkjenner barnedøpte medlemmer uten gjendåp. Men det vanlige er at en person som går over til et baptistisk samfunn må døpe seg på ny. Likevel pleier ikke baptister å kalle dette for en gjendåp, ettersom de ikke godkjenner vår barnedåp som en rett dåp.

Vi i den lutherske kirken har derimot ingen problemer med å godta en dåp som er skjedd innenfor et baptistisk samfunn, så lenge den er utført i den treenige Guds navn. Derimot kan vi ikke godta en dåp som er utført innenfor Jehovas vitner, ettersom dette samfunnet fornekter treenigheten.

Hva med de udøpte?

Hvordan går det med dem som ikke er døpt? Dersom dåpen er nødvendig til frelse, slik som det bl. a. står i Den augsburgske bekjennelsens artikkel II, burde det jo være slik at den som ikke er døpt, går evig fortapt. Til dette svarer kirkefaderen Augustin: «Det er ikke mangelen på, men forakten for nådemidlene som fordømmer.» Paulus sier jo i 1 Kor 5,13: «De som står utenfor, skal Gud dømme.» Det er altså ikke vår oppgave å avgjøre hvordan det går med dem som ikke har hatt mulighet til å bli døpt. Men dersom et menneske blir undervist om frelsen og om dåpens nåde, og likevel ikke bryr seg om Guds gave i dåpen, er dette en forakt for Guds nåde.

Luther uttaler også et sted en advarsel mot å opptre som dommer i Guds sted. Med tanke på de foreldre som ville døpe barna sine, men som ikke fikk muligheten til det, sier han at vi får overlate slike barn i deres himmelske Fars hånd og vilje. Han er barmhjertig. Vi pleier også ofte å si at Gud har bundet oss til dåpen, men han har ikke bundet seg selv til den.

Dåpen er nødvendig fordi det er Herren som har innstiftet den, og han har befalt at alle folkeslag skal døpes. Og dåpen er nødvendig fordi den er et nådemiddel. Men den er ikke absolutt nødvendig på den måten at uten den kan ikke et menneske få nåden og bli frelst. Alle nådemidler gir den samme nåde og virker den samme tro. Tro er nødvendig til frelse. Uten tro er det umulig å behage Gud, sier Skriften (Hebr 11,6). For troen griper den nåde som Gud gir oss, og som vi blir frelst ved. Derfor er troen absolutt nødvendig til frelse. Men dåpen er det ikke, fordi det også finnes andre midler som rekker oss nåden. Den som altså ikke kan bli døpt, men likevel tror evangeliet, blir evig salig. Røveren på korset var en slik (Luk 23,43). Og derfor sier heller ikke Jesus: «Den som ikke tror og ikke er døpt, skal bli fordømt,» men han sier: «Den som ikke tror, skal bli fordømt» (Mark 16,16). Det er vantroen som fordømmer, forakten for nåden. Men derfor kan vi også trygt si at en bevisst forakt for dåpen, etter at en er blitt undervist om dåpens nåde, er en forakt som fordømmer.

Dåpen skal ikke gjentas

Når det gjelder Herrens nattverd, sier Kristus at vi skal feire den ofte. Men det er fins ikke noen befaling eller eksempel i Bibelen som forteller oss at vi skal døpes ofte. Heller ikke trenger vi å døpe dem på nytt som har falt fra og blir omvendt igjen. Peter ble ikke døpt på ny etter at han var blitt omvendt igjen. Dåpen er alltid gyldig, fordi det er Guds dåp og ikke vår. Dåpens pakt er Guds pakt med oss, og Gud svikter aldri sin pakt. Luther sier følgende om dette i Store katekismen: «Derfor blir dåpen alltid stående. Selv om en faller fra den og synder, så kan vi alltid vende tilbake til den, for at en på nytt kan få lagt det gamle menneske under seg. Men en trenger ikke å la seg overøse med vann en gang til. For selv om en senker seg i vannet hundre ganger, så er det likevel bare én dåp» (Cat Maj, Dåpen, 77; Konkordieboken s. 372f.).

Å leve i sin dåp

Gud vil at den som er døpt, skal leve i dåpen. Den gaven Gud gir oss, fører ikke til velsignelse for oss, dersom vi ikke tror den. Det er på samme måten som om vi skulle få en arv men ikke brydde oss om den, og i stedet kastet arvepapirene i papirkurven.

Paulus gir oss en fin undervisning om den døptes forhold til Jesus i Rom 6. Bakgrunnen for dette som Paulus skriver her, er undervisningen om den almenne rettferdiggjørelsen i Rom 5. Det går nemlig an å misbruke denne læren slik at det blir likegyldig for oss hvordan vi lever. Dersom Gud i Kristus har tilgitt meg alle mine synder og erklært meg rettferdig for Kristi skyld, gjør det vel ikke så farlig hvordan jeg lever. Slik er det lett å tenke. «Hva skal vi da si? Skal vi fortsette å synde, for at nåden kan bli enda større?» spør Paulus i 6,1. «Slett ikke!» svarer han kontant. «Vi som er døde bort fra synden, hvordan kan vi fremdeles leve i den». Og så henviser han til dåpen, og skriver videre: «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham da vi ble døpt med denne dåp til døden, for at vi skal leve det nye livet, likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens veldige kraft. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi også være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans» (Rom 6,3-5).

Det er utenkelig at et menneske som er blitt ført inn i det aller inderligste fellesskap med Jesus gjennom dåpen, skal leve et liv som er stikk i strid med hans vilje. I dåpen er vi blitt knyttet til Jesus på en helt spesiell måte. I dåpen er tid og rom forsvunnet. Vi er blitt ført til korset, der vi er blitt forenet med Jesus i hans legeme, og der vi dør med våre synder. Vi blir begravet med ham, sier Paulus, noe som viser at livet i synden skal være et forgangent liv. Og så er vi oppstått med ham til et nytt liv. Og her bytter Paulus tidsform. Nå begynner han å tale i framtidsform. Etter at vi er døpt, skal vi vandre sammen med Jesus. Vi skal være sammenvokst med ham. Dette viser at det nye livet ikke er et fullkomment og ferdig liv, men det er bare påbegynt. Først i himmelen skal det nå sin endelige fullendelse.

Det er jo et mysterium for oss, og en stor plage, at det som en gang er dødt enda fortsetter å leve og plage oss. Den gamle naturen som vi har korsfestet med Kristus, fortsetter å plage oss i livet, og den skal gjøre det livet ut. Men trøsten er at vi i dåpen også oppstod til et nytt liv med Kristus. I oss selv er vi syndere, men i Kristus er vi hellige. Her fins hele tiden vår gamle natur som plager oss og gjør livet surt. Men likevel kan ingen ta fra oss troen og vissheten om at vi for Kristi skyld er ikledd hans rettferdighet og har fått et nytt liv. Dette fikk vi allerede da vi ble døpt. Og dette kan vi trøste oss med hele livet gjennom. Når synden plager oss og fristeren vil få oss til å tvile på at vi er Guds barn, kan vi si til oss selv at vi er døpt til Kristus.

Det er mange som senere i livet glemmer at de er døpt. De glemmer hva som skjedde med dem da de ble døpt. De glemmer det store under Gud gjorde med dem. Men dermed går de også glipp av mye trøst og styrke. Selv om dåpen for de aller fleste av oss, er noe som skjedde for mange, mange år siden, kan vi bruke den daglig. Hver dag kan vi tenke på alt det Gud gav oss i dåpen. Den daglige påminnelsen om vår dåp styrker oss i troen at i Kristus er alle våre synder tilgitt og vi er Guds barn.

Som døpte Guds barn vil vi kjempe oss videre i livet. Vi blir aldri fullt utlært. Vi blir aldri fullkomne. Men den daglige påminnelsen om vår dåp er en god hjelp til å leve det kristne livet i kampen mot synden. Luther formulerer dette veldig fint i Lille katekismen. Der sier han at dåpen «betyr at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot og dø med alle synder og onde lyster, og at det derimot daglig skal fremkomme og oppstå et nytt menneske, som skal leve evig for Gud i rettferd og renhet» (Lille Katekismen, Dåpen, 12; Konkordieboken s. 288).

Det er nok av de som har falt ut av dåpens nåde. De har forkastet den nåde Gud gav dem i dåpen, men det går alltid an å komme tilbake til dåpen. Luther sammenligner dåpen med et skip som aldri går under, for den er Guds ordning og ikke vår sak. «Derimot kan det nok hende at vi glir og faller ut av skipet. Men om noen faller ut, så må han se til å svømme bort til skipet igjen og holde seg til det, inntil han kan komme ombord igjen og seile i det slik som han gjorde før» (Store Katekismen, Dåpen, 82; Konkordieboken s. 373).

Guds løfter står fast. Om vi er troløse og faller fra, er han likevel trofast. Han svikter aldri sine løfter, heller ikke dem han gav oss i dåpen. I dåpen har han sagt til oss: «Frykt ikke, jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min» (Jes 43,1). Og dette ordet svikter aldri. Amen.