Vi hører mye om Josef i denne teksten. Vi får liksom juleevangeliet sett fra hans perspektiv. Denne tømmermannen fra Nasaret, av Davids ætt, viste seg som en ekte gentleman, da han fikk den overraskende nyheten om at Maria, hans trolovede, var med barn. Maria hadde vært bortreist i tre måneder i ei fjellbygd i Judea, hos sin slektning Elisabeth som var gift med Sakarja; dette gamle paret ventet også barn. Nå var hun altså kommet tilbake til Nasaret, og hun var allerede ca. tre måneder på vei. 

Dette virket først som virkelig dårlige nyheter for Josef, dette ødela jo alt, må han først ha tenkt. En trolovelse var ifølge loven et bindende forhold, det kunne bare oppløses ved skilsmissebrev. De var altså allerede bundet til hverandre, men, som skikken var: den unge kvinnen fortsatte å bo hjemme hos foreldrene sine under trolovelsestiden, omkring ett år, før hun flyttet sammen med mannen sin og det ekteskapelige samlivet deres kunne begynne. Men nå ble jo alt snudd opp-ned! Josef må først ha tenkt at Maria hadde vært utro mot ham, at hun hadde sviktet og begått ekteskapsbrudd. ”La ekteskapet holdes i ære av alle” (Hebr 13,4), dette er Guds vilje i dag akkurat som den gangen.

Josef må ha vært fortvilet. Men hva gjorde han? Det står: «Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet.» Han var en hederskar. Han ønsket minst mulig ubehageligheter for Maria, uansett hvor skuffet og såret han må ha følt seg.

Men Maria visste hun var med barn uten manns medvirkning; det var ved et stort Guds under at hun var blitt gravid. Det som engelen Gabriel hadde fortalt henne var skjedd: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg.» Hun skulle «bli med barn og føde en sønn,» hadde engelen sagt, «og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme» (Luk 1, 35-39).

Mens Josef er fortvilet og tenker at han må skille seg fra Maria, får også han en beskjed fra en Herrens engel: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.»

Evangelisten Matteus kommenterer, inspirert av Den Hellige Ånd: «Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.»

For en lettelse! Maria var uskyldig. Men samtidig, for en oppgave og for et ansvar for Josef; Gud ville han skulle bli stefar for Marias sønn, frelseren, Guds egen sønn! Gutten behøvde ikke bare en mor, men også en jordisk far, en til å sørge for mat på bordet, gi beskyttelse, omsorg og oppdragelse. Gud ville at nettopp Josef skulle ha denne oppgaven. Og han aksepterte det, han ville gjøre dette. «Han gjorde som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus.» 

I våre dager er det mange som rister på hodet over at noen fortsatt kan tro på jomfrufødsel – i 2015! Men faktum er at folk også den gangen for to tusen år siden syntes dette virket helt umulig. Josef trodde, ikke fordi han syntes engelens budskap virket så logisk og fornuftig, men fordi den samme Ånden som hadde gjort at Maria var gravid, hadde skapt troen i hjertet hans. Også vi tror, ikke fordi vi synes det høres så sannsynlig ut, men fordi Gud har talt til oss i Den hellige skrift. Vi tror fordi den Hellige Ånd har utført troens mirakel også i hjertene våre.

Det kom til å bli svært dramatisk iblant, for Josef og familien hans. Da barnet skulle bli født var de på reise til Betlehem, der ingen hadde ledig husrom til dem. Josef hadde ikke forestilt seg at barnet han fikk ansvar for, skulle måtte komme til verden i en stall og legges i en krybbe. Og ikke så lenge deretter, måtte han i all hast ta familien med seg og flykte til Egypt, for å redde barnet unna kong Herodes som ville drepe alle små guttebarn i Betlehem og omegn. 

Marias sønn fikk navnet Jesus, som engelen hadde sagt, ”for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” Navnet Jesus betyr jo ”Herren frelser”.

Men hva med navnet Immanuel? Jeg har lest forskjellig som folk har skrevet på internett, ordentlig kritiske ting om Bibelen og kristendommen. Og de kommenterer at det jo står: ”Han ga ham navnet Jesus.” Men bare to vers tidligere har evangelisten Matteus skrevet at det står hos profeten at ”de skal gi ham navnet ”Immanuel”. Her er det jo ingenting som stemmer! mener de kritiske røstene. Matteus er visst helt på jordet, han husker ikke hva han har skrevet bare to vers tidligere! Bibelen er ikke enig med selv om hva barnet skulle hete!

Men: Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå dette med de forskjellige navnene. Profeten Jesaja, som hadde nevnt navnet Immanuel (Gud med oss), hadde også skrevet at «Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste» (Jes 9,6).

Vi skjønner at disse navnene ikke er vanlige personnavn som folk brukte til daglig; når Maria skulle rope den vesle sønnen sin inn til middag, ropte hun ikke på ”Underfull rådgiver”, men på «Jesus» (eller «Yeshua», som de uttalte det). Vi forstår at disse andre navnene er av et annet slag, de er mer beskrivende titler som forteller hvem Jesus er, og hva han er. Navnet ”Immanuel” forteller oss at han er «Gud med oss».

Vi som ble til i mors liv med synd og født med skyld (Sal 51,7), vi som daglig gjør imot Guds bud og vilje og har fortjent Guds vrede, vi som var Guds fiender, har fått en sønn; et barn er oss født, han er «Immanuel» – Gud med oss. Gud er i vår leir, han er for oss; han vil være midt iblant oss, fordi han elsker oss. Og han er altså med oss på den måten at han har blitt et sant menneske, av kjøtt og blod, født av jomfru Maria. I motsetning til oss, ble han ikke til i mors liv med synd, og ikke født med skyld. Han var og er fullkomment hellig. Guds Sønn fra evighet er blitt et menneske, for å være vår stedfortreder og frelser. Men han er fremdeles sann Gud, helt og fullt Gud. Barnet som ble født «har sitt opphav fra gammel tid, fra eldgamle dager» (Mika 5,1). «Før Abraham var, er jeg» sa Jesus (Joh 8,58). Johannes skriver at «Han var i verden, og verden er blitt til ved ham», «uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til,» «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss” (Joh 1,3.10.14). I Jesu Kristi kropp bor «hele guddomsfylden» (Kol 2,9). Han er et under uten like, dette guttebarnet Jesus som ble født i en stall i Betlehem, og lagt i en krybbe. Et stort mysterium, større enn noen kan fatte.

Hebreerbrevets forfatter skriver: «Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet … Han måtte på alle måter bli lik sine søsken, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest for Gud og sone folkets synder. Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet» (Hebr 2,14-18).

Jesus kjenner og forstår alle våre lidelser og smerter. For han har gått i våre sko. Han vet hva det vil si å være ensom og trist, og å oppleve skuffelse og tap, for han er en av oss, Immanuel – «Gud med oss», et menneske slik som oss. Han er fullt menneskelig, slik at han kunne bære vår syndebyrde og være frelseren vår.  For bare et av Adams barn kunne gjøre soning for alle syndene begått av Adamsætten. Bare Jesus, Marias Sønn, kan være vår representant framfor Faderen. Han ble unnfanget i Marias morsliv for å begynne å holde hele Guds lov, i vårt sted. Han ble født, slik at vi kunne bli født på ny.

”Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham” (Joh 1,11). Ja, ingen hadde husrom for ham da han skulle komme til verden. Og kongen i landet forsøkte altså å få ham drept, allerede som liten. Mye motstand ble det også senere, som vi vet. ”Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn», hans navn er Jesus, («Herren frelser»), Fredsfyrsten, Evig Gud, Immanuel. «De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud» (Joh 1,12-13).

Ja, i dåpen gjorde han oss til sine egne, fødte oss på ny ved vann og Ånd, ved sitt ord.

Og Han gir oss sitt eget legeme og blod, som ble født av jomfru Maria, gir oss det å spise og drikke i den hellige nattverden. Han forener seg med oss på denne helt spesielle, inderlige måten. Han er virkelig «Immanuel – Gud med oss». Så høyt elsker han oss. Av bare nåde, helt ufortjent, får vi tilhøre ham, den korsfestede og oppstandne frelseren vår. Døden har ingen makt over oss. For Gud er med oss – Immanuel. Han er født som en av oss. Amen.

Av Tor Jakob Welde