-

Hva er et menneske? 

Mange av svarene på spørsmålet ”Hva er et menneske?” er svært gamle. Flere tørkes støv av og får stor spredning nå i vår tid. Det gjelder særlig svar som har sine røtter i Øst-Asia. Mennesket anses å ha en guddommelig gnist i sitt indre som det gjelder å ta vare på, utvikle og la seg forvandles av. Hvordan da? Ved å gå inn i seg selv, ”virkeliggjøre seg selv”. Da kan man finne det guddommelige, en del av verdensånden, og oppnå balanse, en harmonisk ro.

En annen variant er å komme i samklang med naturen eller Moder Jord. Den tanken samordnes ofte med evolusjonismens syn at alt levende hører sammen, at alt liv er utviklet, spredt og mangfoldiggjort fra en eneste urcelle. Mennesket er bare en videreutviklet livsform, i grunnen ikke vesensforskjellig fra andre arter. Mennesket er et dyr, men et utviklet dyr som er blitt foredlet i løpet av svært lang tid. Derfor er det like alvorlig å slakte og spise dyr som å slakte et menneske.

 

Hva sier så Bibelen?

Ifølge Bibelen er mennesket en unik og spesiell skapning, ikke en del av dyreriket. Alle mennesker tilhører samme slekt, har samme foreldre. Dyrene, som Gud også har skapt, er derimot fra begynnelsen av skapt i ulike grupper eller slag, f.eks. kattedyr og hunder. Gud har gitt de ulike gruppene et veldig potensial, en veldig gensammensetning, slik at store variasjoner kan dannes innenfor de ulike hovedkategoriene. Alle kattedyr er en kategori for seg og adskilt fra hundene. Det kan alle lett konstatere.

Videre er mennesket kropp og sjel. Det har en kroppslig, materiell side. Kroppen er materiell, ”av jord”. ”Av jord er du, og til jord skal du bli” (1 Mos 3,19). Som kroppslig og sjelelig skapning er mennesket ”underfullt laget” (se Sal 139,14–16).

Sjelen er et udødelig, levende, åndelig vesen, som vi ikke kan forstå hvordan er komponert. Man kan ikke ta på den. Om noen vil snitte opp et menneske, kommer de ikke til å finne sjelen. Likevel vet alle at den fins. Det fins en helt bestemt personlighet, et helt bestemt jeg i hvert menneske. Sjelen opptar ingen plass, men gir liv til hele kroppen. Når sjelen skilles fra kroppen inntrer den kroppslige døden. Den døde kroppen vet ingenting, føler ingenting og vil ingenting.

Selv om sjelen er fantastisk, er den ifølge Bibelen ikke en del av Gud. Sjelen er skapt, slik som kroppen. Gud er derimot uskapt og evig. Sjelen er fornuftig. Sjelen kan innhente kunnskap. Sjelen kan tenke og resonnere, følge og ville.

Mennesket er et moralsk vesen. Det har en viss kunnskap om godt og ondt, om Gud og om hans vilje også etter syndefallet. Ifølge Bibelen hadde mennesket en opprinnelig, syndfri tilstand som gikk tapt ved syndefallet. Fra begynnelsen av var menneskene skapt fullkomment gode på alle måter. Da Gud hadde fullført sin skapergjerning med kronen på verket, menneskene, ”så Gud på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! ” (1 Mos 1,31). Hele skaperverket var helt fantastisk.

Mennesket var ikke en liten begynnelse som trengte en gradvis foredling for å nå større høyder. Alt var allerede perfekt. Adam og Eva hadde ingen defekte organer, ingen spor etter sykdom eller død. Sjelens rasjonelle krefter var perfekte, helt friske i sine kropper. Og menneskets åndelige relasjon til Skaperen var fullkommen. Mennesket hadde et salig, lykkelig fellesskap med Gud, det rådet full harmoni.

 

Guds bilde

Gud hadde skapt mennesket ”i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem” (1 Mos 1,27). Det var ikke en fysisk avbildning, men mennesket hadde fått del i Guds hellighet og rettferdighet. Paulus forklarer hva det innebærer:  å være ”skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet” (Ef 4,24) og ha rett kunnskap om ham, ha ”lært ham å kjenne” (Kol 3,10). Fra begynnelsen av fantes altså ingen synd, ingen ondskap. Men i denne fullkomne friheten inngikk også en prøvetilstand, dvs. at mennesket kunne synde eller la være å synde, stole på Gud eller mistro ham.

 

Syndefallet og separasjonen fra Gud

En katastrofe inntraff. Mennesket ble bedratt av en fallen engel i en slanges skikkelse til å mistro Guds gode omsorg og hensikter. Dermed mistet menneskene sin rettgferdighet og hellighet og den rette kunnskapen om Gud. Ifølge Bibelen er all elendighet i verden en følge av dette: sykdom og nød, fiendskap og krig. Alle mennesker har arvet syndige begjær og mistet den opprinnelige helligheten. De forsøker nå med ulike metoder å vinne tilbake den tapte helligegheten og den opprinnelige harmonien, men de er blinde for at dette er umulig for syndere. De kan ikke frelse seg selv. De må bli frelst av en syndfri stedfortreder, og løftet om denne frelseren gis allerede til de første menneskene (1 Mos 3,15).

På grunn av synden er mennesket ”åndelig dødt”. Død betyr separasjon: Åndelig død betyr separasjon fra Gud og fra rett kunnskap om ham. Kroppslig død betyr separasjon mellom kropp og sjel. Evig død betyr evig separasjon fra Gud, med både kropp og sjel.

Så lenge mennesket er åndelig dødt er man blind for Guds godhet. Man er fremmed for den stedfortredende forsoningen ved Kristus, at han har lidd straffen for all synd og oppfylt alle Guds krav i stedet for oss. Når mennesket er blind for dette glade budskapet ser man bare Guds krav om hellighet, og dette er noe som skremmer. Som moralsk vesen er mennesket redd for Gud. Er gjerningene mine tilstrekkelige? Man plages av uvisshetens uro. Derfor forsøker mennesket å komme seg vekk fra Gud, glemme ham eller håpe at han ikke finnes og at det ikke kommer noen regnskapsdag.

Nikodemus, en av jødenes rådsherrer, forsøkte å bli god nok til å kunne bli frikjent av Gud på dommens dag. Da han i hemmelighet kom til Jesus en natt for å få veiledning, sa Jesus til ham: Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. Dere må bli født på ny! Nikodemus skjønner ingenting. Hvordan skal det gå til? Skal jeg krype inn i min mors liv igjen? Det går jo ikke. Han forstår ennå ikke at hvor mye han enn kjemper for å bli god nok, lykkes han aldri med det. Det går ikke an å fortjene himmelriket! Men ”Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn” (Joh 3,17–18). ”Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet” (Joh 5,24).

 

Prøvelse eller straff?

Hvordan kan Gud tillate at mennesker utsettes for grusomheter, store ulykker eller langvarige plagsomme lidelser? Finnes han virkelig? Hvor er hans godhet, omsorg og hjelp? En del tror at de som må lide mye er større syndere enn andre. Det er en misforståelse (se Luk 13,1–5). For en kristen er ulykker, lidelse eller sykdom ikke en straff for en viss synd. Straffen for alle våre synder har Kristus allerede tatt på seg og lidd.

Lidelsen hjelper oss å huske at vi ikke har noe blivende sted her i verden. Våre dager er talte (Sal 90,12). Om den som har satset på jordisk rikdom skriver Salomo: ”For som han kom fra mors liv, slik skal han vende tilbake, like naken som han kom. Ingen ting har han igjen for sitt arbeid, ingen ting han kan ta med når han går” (Fork 5,14). Alt jordisk er forgjengelig.

Likevel er framtiden vår lys, for den troende har fått borgerrett i himmelen. Denne borgerretten er en ufortjent gave. Den har ikke sin grunn i vår styrke. For at vi skal rose oss av Herren og ikke av oss selv, hjelper lidelsen vår oss til å sette vår lit til HERREN, ikke til vår egen styrke. Jamfør ordene til menigheten i Smyrna: ”Jeg vet om de trengsler du må lide, og hvor fattig du er – men du er rik!” (Åp 2,9). Og til Filadelfia: ”Du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn” (Åp 3,8). Når tvilen kommer smygende og vi begynner å bli usikre på den himmelske borgerretten vår, blir vi ved vår egen svakhet minnet om at frelsen helt og fullt har sin grunn i Guds gjerning ved Jesus Kristus. Derfor kan Jakob skrive: ”Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet” (Jak 1,2–3).

 

Befrielse fra forgjengeligheten ved ”Guds bilde”

Mange viser stor omsorg for sitt menneskelige ytre, men glemmer sjelen. ”Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?” (Matt 16,26). Å kjøpe fri et menneskes sjel er kostbart, det må en oppgi for alltid. Kunne han vel leve evig og aldri se graven? (Sal 49,9–10). Bare Guds Sønn kan gjøre dette. Han har ved sin lidelse og sin død og sitt syndfrie liv betalt og gjort opp for alle menneskers synd og skyld. Gjennom dåpen og evangeliets budskap tilregner han oss seg selv og dermed den rettferdigheten og helligheten som vi mistet ved syndefallet, for han er ”bildet av Guds vesen” (Hebr 1,3).

Seth Erlandsson

(foredrag fra Västerås Bibelforum 1997, her bearbeidet og kraftig forkortet)