-

Gudstjenesten

I Bibelen fins det flere ord for «gudstjeneste». I Rom 12,1 tales det om hverdagens gudstjeneste (gresk latreia) der en kristen tjener Gud og sin neste i hverdagen ved gode gjerninger. Som verb (gr. latreuein) brukes ordet om hele det kristne livet i tjeneste for Gud (Luk 1,74; Apg 24,14; 2 Tim 1,3). I Jak 1,26f finner vi et annet ord (gr. treskeia) der det først og fremst er den etiske kvaliteten i den kristne gudsdyrkelsen som fremheves. I bl.a. Apg 19,27; Rom 1,25 og 2 Tess 2,4 brukes det et ord (gr. sebesthai) som betyr «tilbedelse». I tillegg finner vi ordet «liturgi» (gr. leiturgeia) som i Septuaginta brukes om jødenes gudstjeneste, og i Det nye testamente om prestenes offertjeneste i templet (Hebr 9,21; Luk 1,23; Hebr 10,11). Men denne «leiturgeia» fortsetter ikke i den nye pakt. Derimot fortsetter den i den himmelske helligdom der Kristus gjør tjeneste (Hebr 8,2.6). Når de kristne på jorden utfører sin «leiturgeia» et der deres kjærlighetsgjerninger som menes (2 Kor 9,12; Fil 2,17.30). Det eneste stedet der ordet gjelder gudstjenesten i den kristne menigheten i vår betydning av ordet, altså samlingen om ord og sakrament, er Apg 13,2: «…de feiret gudstjeneste for Herren…». Men som vi ser handler ingen av disse forskjellige ordene egentlig om vår gudstjeneste, dvs. våre samlinger om ord og sakrament.

Da er det bedre å ta utgangspunkt i ordet «ekklesia», det nytestamentlige ordet for kirke, menighet. Det vi kaller gudstjeneste, er at vi kommer sammen som «ekklesia». Å være samlet i Jesu navn (Matt 18,20) er det nytestamentlige begrep som best uttrykker det vi i dag mener med gudstjeneste. Luther brukte ordet «Gottesdienst» (Von Ordnung Gottesdiensts in der Gemeinde 1523), men han brukte også ordet «Messe» (Deutsche Messe 1526) om menighetens samlinger.

Om vi definerer den kristne gudstjenesten som menighetens samling i Jesu navn, skiller den seg dermed fra alle andre samlinger. En gudstjeneste i den kristne kirken på jorden er en samling av mennesker der de kommer sammen med Kristus som midtpunktet. Denne samling er ikke avhengig av antallet av dem som kommer sammen. Men de må være minst to: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem» (Matt 18,20). Heller ikke må samlingen være på et bestemt sted (jfr Joh 4,23f). Å komme sammen i Jesu navn, er å komme sammen om ord og sakrament, for ved disse midlene er Jesus nærværende. Det er å samles i tro på ham som frelser dem fra all synd. Når de troende samles i Jesu navn, trer de fram for Gud med bønn og lovprisning i visshet om at de har fri adgang til nådens trone for Jesu skyld. Og han styrker dem i troen ved nådens midler, evangeliet i ord og sakrament.

Den kristne menighet lever av nådens midler. «Ved Ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet» (Den augsburgske bekjennelsen, art. V). Troen blir skapt og bevart «ikke av egen fornuft eller kraft… men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet» (forklaringen til 3. trosartikkelen i Luthersk lille katekisme). Når de kristne samles i gudstjenesten om ord og sakrament, skjer det med andre ord noe som er helt avgjørende for oss. Troen tennes og bevares.

Fordi Den Hellige Ånd skaper troen i oss ved evangeliet i ord og sakrament, er samlingen i Jesu navn, dvs. gudstjenesten, av avgjørende betydning for kristenlivet. Vi kan godt si at uten gudstjeneste vil det ikke være noe sant kristenliv i det hele tatt.

Egil Edvardsen