-

Da Vinci-koden og Bibelen

 

(Dette er første kapittel i boka «Da Vinci-koden og Bibelen» av dr. theol. Seth Erlandsson, utgitt på Forlaget Scriptura 2006)

En bok som har blitt mye omtalt er Dan Browns roman Da Vinci-koden, utgitt på norsk av Bazar Forlag 2004 (492 sider). Originalen heter «The Da Vinci Code» (New York: Doubleday, 2003) og oppgis i april 2006 å ha blitt solgt i mer enn 40 millioner eksemplarer. Boken er oversatt til 44 ulike språk og produseres nå som film med planlagt premiere i mai 2006. Den norske oversettelsen har allerede blitt solgt i over 360 000 eksemplarer.

Man kan spørre seg hva det er som er så interessant og tiltrekkende ved denne boken? Er det den spennende intrigen med mord og ville biljakter? Kanskje. Men det finnes jo andre spenningsromaner som også er godt skrevet. De har ikke på langt nær fått så mange lesere. Er det de hemmelighetsfulle og mystiske innslagene med gåtefulle koder som må løses steg for steg og som kan lede fram til hittil skjulte sannheter? Kanskje. Å få høre sensasjonelle nyheter «klør i ørene».

For deg som ikke har lest denne «spenningsromanen» kan en kort sammenfatning av handlingen være på sin plass. Det begynner med et mord. Kuratoren på Louvre blir funnet myrdet inne på museet. Ved siden av ham ligger en kode. Handlingen dreier seg rundt Robert Langdon, kunsthistoriker og professor i religiøs symbologi, og Sophie Neveu, det franske politiets kryptolog. De finner skjulte ledetråder i Leonardo Da Vincis verk når de prøver å dechiffrere budskapet. Etter hvert viser det seg at den myrdede forvalteren tilhører en hemmelig orden, Prieuré de Sion (Sion-ordenen), der bl.a. Da Vinci var medlem. Langdon er nå på sporet av en historisk hemmelighet, og dersom ikke alle ledetrådene og kodene løses i tide, risikerer man at hemmeligheten forblir ukjent utenfor den hemmelige ordenen. Langdon har en mektig fiende mot seg, organisasjonen Opus Dei som representerer den katolske kirken og systematisk myrder dem som vil avsløre de hemmeligheter som Sion-ordenen kjenner til.

Det som framfor alt har bidratt til at denne boken har fått så stor spredning, er nok de «hemmeligheter» som bit for bit avsløres til tross for kirkens motstand. Brown hevder at det finnes klare beviser for at Bibelen og kristendommen har forvansket historien og kommer med usannheter. Det nye testamente og kirken har manipulert fakta om hvem Jesus egentlig var. Man har forsøkt å skjule sannheten om at Jesus var gift med Maria Magdalena og at de fikk en datter som hadde rett til å være kirkens leder. Videre har endelig jakten på den hellige gral fått sin løsning. En mystisk religionshistoriker, Sir Leigh Teabing, kan gjennom en total omtolkning avsløre hva som menes med den hellige gral og forklare hvorfor kirken har demonisert «det hellig kvinnelige» og den livsviktige gudinnekulten.

Brown har lykkes med å gjøre sin kristendoms- og kirkekritikk sensasjonell og troverdig for mange gjennom mesterlig sammenfletning av korrekte fakta og fantasi og legender. Sine fiksjoner legger han i eksperters munn, slik at de fremstår som fakta. Boken gir støtte til dem som allerede er skeptiske til kirke og kristendom og legitimerer opphøyelsen av individets følelser og tanker som overordnet bibel og kirke. Kirken skal ikke «bestemme hva vi har rett til å tenke» (s 272). Hva individet subjektivt opplever som kjærlighet, er kjærlighet, det som føles sant, er sant. Nyhedenskap, urgammel gudinnekult og radikalfeminisme kan bedre enn kristendommens patriarkalske autoritetstro utvikle menneskenes indre liv og virkeliggjøre dets guddommelige behov. En slik tenkemåte, som kan sies å være typisk for vår tid, den såkalte «nye tidsalder» (the new age), gjennomsyrer Da Vinci-koden.

Er da Da Vinci-kodens påstander om Bibelen, Jesus, kristendommen, Maria Magdalena, den hellige gral, Prieuré de Sion mm holdbare? Langt ifra. De er tvert imot eksempler på usedvanlig grove forvrengninger av fakta, hvilket vi snart skal vise.

Hvordan kan da så mange lesere av Da Vinci-koden finne bokens påstander stort sett troverdige og bli fascinert av dem? Til det bidrar sikkert at Brown begynner sin bok med å bedyre at det han skriver er i overensstemmelse med virkeligheten. Han har også i flere TV-intervjuer forsikret at han ikke fabulerer, men virkelig bygger på fakta. Videre framtrer de to ekspertene Langdon og Teabing i boken og synes å kunne underbygge sine sensasjonelle tanker med fakta og kildehenvisninger som de fleste lesere ikke kan kontrollere. Hva har bokens lesere å stille opp med når bibelkunnskapen og religionskunnskapen er så bristfeldig som den nå er? Ettersom flere påstander i boken beviselig er korrekte, må vel også påstandene om Det nye testamente, kristendommen, Jesus, Maria Magdalena osv. stort sett være korrekte? Når dessuten pavekirkens troverdighet slår sprekker gjennom pedofiliskandaler og langt tidligere gjennom ukristelige korstog og fryktelige henrettelser av annerledestenkende, kan det vel være mulig at kirken har manipulert og gjemt bort ubehagelige sannheter om Jesus og Bibelen. Slik ser det ut til at mange tenker.

Det er derfor god grunn til å granske Da Vinci-kodens mange påstander nærmere, og jeg begynner med Bibelen, Det nye testamente og Jesus.

 

1. Bibelen og Det nye testamente

Det serveres en rekke merkelige påstander om Bibelen og Det nye testamente. Teabing, som fremstår i boken som en religionshistorisk ekspert, forklarer for Sophie Neveu at Bibelen «er utviklet gjennom utallige oversettelser, tilføyelser og revisjoner. Det har aldri eksistert en endelig versjon av boken» (s 256).

Dette er en helt misvisende påstand. Ulike oversettelser av Bibelen kan ikke forandre eller «utvikle» den hebraiske grunnteksten til bøkene i Det gamle testamente eller den greske grunnteksten til bøkene i Det nye testamente. Derimot kan oversettelser lykkes mer eller mindre med å formidle hva som faktisk står i bibelbøkenes grunntekst. Oversettelser må stadig sammenlignes med grunnteksten og bør revideres dersom de ikke korrekt gjengir hva som virkelig står i følge grunnteksten. Forfatteres verk, hvilken bok det enn er snakk om, kan ikke forandres av oversettere gjennom tillegg og utelatelser. Dette gjelder i enda sterkere grad om bøker som bekjennes å være Guds hellige undervisning. Bibelbøkenes grunntekst ble bevart og kopiert omsorgsfullt. Tillegg var bannlyste. Slik kan dette prinsippet uttrykkes i bibeltekstene selv: «Legg ikke noe til hans ord» (Ordsp 30, 6). «Du skal ikke legge noe til og ikke trekke noe fra» (5 Mos 12, 32). «Skriften kan ikke settes ut av kraft» (Joh 10, 35).»Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok» (Åp 22, 18).

Teabing sier videre: «Konstantin bestilte og bekostet en ny bibel der man utelot de evangeliene som omtalte Kristi menneskelige trekk, og forherliget de evangeliene der han ble beskrevet som guddommelig. De tidligere evangeliene ble forbudt, samlet inn og brent» (s 259). «Mer enn 80 evangelier ble vurdert med henblikk på innlemmelse i Det nye testamente, men likevel var det bare noen få som ble valgt ut – Matteus, Markus, Lukas og Johannes … Bibelen, slik vi kjenner den i dag, ble satt sammen av den hedenske romerske keiseren Konstantin den store» (s 256-57).

Her er det ingenting som stemmer med virkeligheten. Det var aldri spørsmål om gnostiske dokumenter skulle utelukkes fra Bibelen. De tilhørte aldri Bibelen og de var aldri aktuelle til å tas opp i kanon. Når de apostoliske øyenvitneskildringene Matteus, Markus, Lukas og Johannes forelå allerede i andre halvdel av det første århundre, fantes det ingen andre evangelieskrifter. De gnostiske evangeliene kom til langt senere og kunne lett avsløres som uekte av apostelkirken. De eldste gnostiske skriftene ble til først mot slutten av det andre århundre og de fleste enda senere. De har brukt visse deler av Matteus, Markus, Lukas og Johannes, som de har omformet og utvidet med nye beretninger og jesusord for å kunne formidle sine egne gnostiske ideer. Denne framgangsmåten kan sammenlignes med vår tids forfattere som José Saramago med boken «Evangeliet etter Jesus Kristus» og Marianne Fredriksson med boken «I følge Maria Magdalena», som bruker Bibelens øyenvitneskildringer men tar seg den frihet å endre dem og skape egne tekster for å få fram et annerledes budskap.

Konstantin den store (285-337) har ingenting med Bibelens tilblivelse å gjøre, og han forsøkte ikke å få fram en ny Bibel. Den informasjonen som finnes om urkirken og den tidlige kirken er svær omfattende og avslører Browns påstander som rene fabuleringer. De apostoliske fedrene (95-150 e Kr) henviser til og forutsetter Det nye testamentes vitnesbyrd om Jesus, de primære kildene. Første Clemensbrev ble skrevet i Roma ca 95 e Kr og Didaché i begynnelsen av 100-tallet. Blant kirkefedrene kan nevnes Justinus Martyren som i sin dialog med jøden Tryfon (160 e Kr) nevner at de kanoniske evangeliene ble lest og brukt i gudstjenesten. Ireneus taler om det firfoldige evangeliet, dvs Matteus, Markus, Lukas og Johannes (ca 180 e Kr). Før år 177 satte Tatianus sammen en evangelieharmoni, dvs en bok som vevde sammen i en sammenhengende beretning det som stod i de fire evangeliene. En utmerket kilde til kirkens første tid er også den kirkehistorie som Eusebius av Cæsarea (ca 280-339) har skrevet. Han forteller om hvordan Matteus, Markus, Lukas og Johannes utgjorde kanons kjerne helt fra sin tilblivelse og hvordan de ble brukt i gudstjenestene i Jerusalem, Antiokia, Alexandria og Roma.

Her kan man legge til følgende: De lister over kanoniske bibelske tekster som finnes fra andre århundre, inkluderer aldri noen gnostiske tekster. Når gnostiske «evangelier» begynte å dukke opp, ble de sammenlignet med de apostoliske evangeliene og gjennomskuet som uapostoliske og falske. F eks Serapion av Antiokia, biskop 190-211, gransket det såkalte Petersevangeliet og fant ut at det inneholdt en heretisk kristologi. Det nye testamente selv vitner om at den apostoliske kirken enhetlig slo vakt om det evangelium som apostlene forkynte. Se 1 Kor 15, 1-3 (fra år 56 eller 57 e Kr) og Ef 4, 4-6 (fra 61-63 e Kr).

Brown lar også Teabing påstå følgende: «Til stor glede for historikerne ble enkelte av de evangeliene som Konstantin prøvde å utslette, likevel bevart. På 1950-tallet fant man Dødehavsrullene gjemt i en grotte i nærheten av Qumran i den judeiske ørkenen. Og siden har vi naturligvis de koptiske skriftene, som ble funnet 1945 ved Nag Hammadi … I tråd med sin tradisjon for å spre usannheter gjorde Vatikanet naturligvis hardnakkede forsøk på å forhindre at disse skriftene ble offentliggjort. Hva annet kunne man vente? Tekstene belyser alvorlige historiske motsetninger og påfunn som klart viser at den moderne Bibelen ble satt sammen og redigert av menn som hadde en politisk agenda – å etablere mennesket Jesus Kristus som guddommelig, slik at de kunne styrke sitt eget maktgrunnlag» (s 260).

Her vrimler det av feilaktigheter. For det første forsøkte ikke Konstantin den store å utslette noen evangelier. For det andre inneholder ikke Dødehavsrullene (som for øvrig ble oppdaget i 1947) noen evangelier eller noen henvisninger til Jesus. De ble til minst 100 år før Kristi fødsel og inneholder først og fremst gammeltestamentlige tekster, bl a hele Jesajarullen. Å kombinere Dødehavsrullene fra tiden lenge før Kristi fødsel, før Det nye testamentes tid, med gnostiske Nag Hammadi-tekster fra tiden lenge etter at Det nye testamentes bøker ble til, vitner om stor forvirring. Teabings tanke, at visse menn har manipulert Det nye testamente for å få fram «at mennesket Jesus Kristus var guddommelig», kan ikke på noe vis støttes av Dødehavstekstene eller de gnostiske tekstene fra Nag Hammadi. Ikke heller vitner de om «alvorlige historiske motsigelser og påfunn» i Det gamle eller nye testamente.

Visst kan man kritisere både pavekirkens tro og gjerninger. Men å påstå at Vatikanet har gjort alt for at Dødehavsrullene ikke skulle offentliggjøres, er ren og skjær løgn. Likeså at man motsatte seg utgravningene ved Nag Hammadi og forsøkte å hindre publiseringen av de gnostiske tekstene som ble funnet der.

 

2. Jesus som Guds Sønn

Brown lar Teabing påstå at Jesus som Guds Sønn «ble offisielt foreslått og vedtatt etter avstemning på kirkemøtet i Nikea» år 325 e Kr. «Frem til da betraktet Jesu tilhengere ham som en dødelig profet … et stor og betydningsfullt menneske. Et vanlig dødelig menneske». «Vent nå litt», sier Sophie, «mener du at Jesu guddommelighet var resultatet av en avstemning?» «En ganske jevn avstemning, til og med», la Teabing til» (s 258).

Ingenting av dette er sant. Den kristne grunnbekjennelsen at Jesus er Guds Sønn bygger ikke på en beslutning i et kirkemøte nesten 300 år etter Jesu offentlige virksomhet år 26-30. Den har sin grunn i det apostlene har hørt og sett Jesus selv gjøre og si. Peters svar på Jesu spørsmål: «Og dere, hvem sier dere jeg er?» har vært den kristne kirkens bekjennelse om Jesus helt siden da: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16, 16). Ved en annen anledning sa Peter: «Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige» (Joh 6, 69). Paulus bekjenner: «Han har tilintetgjort døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet … Jeg vet hvem jeg tror på» (2 Tim 1, 10-12)

I følge apostlenes øyenvitneskildringer viste Jesus gang på gang for deres og mange andres øyne at han kunne gjøre det som bare Gud kan gjøre og at han etterlot seg en tom grav (noe som motstanderne også bekrefter) og stod opp den tredje dagen (noe som motstanderne ikke kan akseptere). Legemlig viste den oppstandne Jesus seg blant andre for Peter og senere for de tolv og «for mer enn fem hundre brødre på én gang» (1 Kor 15, 5f). Dette er ufrakommelige fakta i følge den kristne kirkens overbevisning. Allerede i Markusevangeliets første kapittel og første vers klargjør Markus tydelig hva hans bok handler om, nemlig «Jesus Kristus, Guds Sønn» (v 1). Johannes begynner sitt evangelium med at Jesus er ett med Gud selv. Han kaller ham for «Ordet» og skriver: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til.» (v 1-2).

Overbevisningen om at Jesus virkelig er sann Gud samtidig som han er sant menneske forble en støtesten for flertallet av jødene. Det hjalp ikke at Jesus framfor mange vitner gjorde slike gjerninger som bare Gud kan gjøre. Jesus sa til dem: «Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at jeg er i Faderen og Faderen i meg» (Joh 10, 37-38). «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. Jeg er kommet som lys til verden, for at den som tror på meg, ikke skal bli i mørke … jeg har ikke talt ut fra meg selv, men Faderen som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og tale. Og jeg vet at det han vil med sin befaling, er evig liv. Det jeg taler, taler jeg slik Faderen har sagt meg» (Joh 12, 44-50).

At Jesus gjør krav på å være Guds Sønn, er ikke bare de kristnes overbevisning. Det sier også Jesu motstandere. Når Jesus sa til de jødene som ville steine ham: «Mange gode gjerninger som er fra Faderen, har jeg vist dere. Hvilken av dem er det dere vil steine meg for?», svarte de: «For noen god gjerning steiner vi deg ikke, men for gudsbespottelse: Du som er et menneske, gjør deg til Gud» (Joh 10, 32-33). Det jødiske Rådets dødsdom over Jesus bygde på at Jesus mente at han var Guds Sønn: «Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn» (Joh 19, 7).

Vi ser altså at det er en løgnaktig påstand at Jesu tilhengere skal ha betraktet Jesus som «bare et menneske, et vanlig dødelig et» fram til kirkemøtet i Nikea 325 e Kr. En rekke nytestamentlige tekster, som i følge både troende og ikke-troende historikere beviselig eksisterte fra og med siste del av første århundre, viser at både tilhengere og motstandere trodde eller hadde hørt at Jesus var Guds Sønn.

Hva skjedde da ved kirkemøtet i Nikea 325 e Kr? Der ble det ikke diskutert om Jesus var Guds Sønn eller ikke. Der diskuterte man hvordan man skulle formulere sin overbevisning grunnet på Det nye testamente, at Jesus var Guds Sønn. Arius, en presbyter i Alexandria, hadde noen år tidligere pisket opp følelsene gjennom å hevde at Sønnen visselig hadde en forhistorisk eksistens, men at han hadde en begynnelse. Sønnen ble dermed et slags mellomvesen mellom Gud og menneske. Arius’ lære støtte på hard motstand og allerede 320 ble han avsatt ved et synodemøte i Alexandria. Kirkemøtet i Nikea tok avstand fra arianismen og fastslo at Jesus er «sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen».

Avstemningen gjaldt altså ikke om et vanlig, dødelig menneske skulle opphøyes til Guds Sønn eller ikke. Det er også løgn at avstemningen var jevn. Stemmene var fordelt med 316 mot 2. Det var to egyptiske biskoper fra Libya som nektet å undertegne den nikenske trosbekjennelsen og som derfor sammen med Arius ble tvunget til eksil i Illyria.

 

3. Jesus og Maria Magdalena

«Som jeg nevnte», forklarte Teabing, «hadde den tidlige kirken behov for å overbevise verden om at den dødelige profeten Jesus var et guddommelig vesen. Derfor måtte ethvert evangelium som beskrev jordiske sider av Jesu liv, utelates fra Bibelen. De tidlige redaktørene hadde spesielt problemer med ett bestemt jordisk tema som stadig dukket opp i evangeliene. Nemlig Maria Magdalena.» Han tenkte seg om. «Nærmere bestemt hennes ekteskap med Jesus Kristus» (s 269).

Andre evangelier enn Matteus, Markus, Lukas og Johannes har, som sagt, aldri inngått i Bibelen, og det finnes ikke ett ord om noe ekteskap mellom Jesus og Maria Magdalena i dem. Således er det løgn at «alle evangelier som beskrev de jordiske aspektene av Jesu liv» har blitt utelukket fra Bibelen. Brown (via Teabing) henviser sannsynligvis til de senere gnostiske evangeliene.

I det gnostiske Filipsevangeliet finnes det derimot et sted (63, 33-36) som Brown siterer på denne måten: «Og Frelserens ledsagerske er Maria Magdalena. Kristus elsket henne høyere enn alle disiplene og pleide ofte å kysse henne på munnen. De øvrige disiplene ble fornærmet og uttrykte sin misnøye. De sa til ham: ‘Hvorfor elsker du henne høyere enn oss alle?'» Heller ikke her står det noe om ekteskap, men bare at Maria var Jesu «ledsagerske». Men Brown vet råd og lar Teabing forklare: «Som enhver med kunnskaper om arameisk språk kan fortelle, betydde ordet ledsagerske på den tiden bokstavelig talt ektemake» (s 271). Her begår Brown enda en bommert: Filipsevangeliet ble ikke skrevet på arameisk, men på koptisk og grunntekstens ord er et lånord fra gresk, nemlig «koinonós». Dessuten ville det vært utenkelig for Jesu disipler å være kritiske mot Maria Magdalena dersom hun hadde vært Jesu hustru. Kirken gjennomskuet straks Filipsevangeliet som uekte og en forfalskning.

Det andre dokumentet som Brown støtter seg på, er det sene gnostiske «Marias evangelium». Når det gjelder gnostiske evangelier, betegner ordet «evangelium» i denne sammenheng en litterær kategori av skrifter som i form og innhold helt avviker fra NTs evangelier. Disse gnostiske skriftene vil åpenbare himmelske hemmeligheter om den frelsende «gnosis», om kunnskapens vei til en tilintetgjørelse av den udugelig kroppen som er som et fengsel for menneskets ånd eller gudegnist. «Marias evangelium» består av to selvstendige deler. I den andre delen er det Maria Magdalena som etter at Frelseren er borte, trøster disiplene og meddeler dem de hemmeligheter som bare hun har mottatt av ham.

Ikke heller i «Marias evangelium» finnes det noe støtte for at Jesus var gift med Maria Magdalena. Likevel skriver Brown på denne måten, og det er Teabing som taler: «Jeg skal ikke kjede dere med de utallige benevnelsene av ekteskapet mellom Jesus og Maria Magdalena» (s 280). Det finnes bare to gnostiske dokumenter å henvise til og ikke en gang disse taler om noe ekteskap mellom Jesus og Maria! Men Teabing sier uansett: «Som sagt er ekteskapet mellom Jesus og Maria Magdalena et dokumentert historisk faktum» (s 270).

Det finnes i vår tid en rekke varianter av temaet Jesu ekteskap med Maria Magdalena og ulike spekulasjoner om deres barn. Den boken som Brown har hentet mange av sine teorier fra, er «Holy Blood, Holy Grail» av Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln (1982, nytt opplag 2004). (Legg merke til hvordan Teabing er et anagram, dvs en omstokking av bokstavene i Baigent.) I denne boken påstås det at Maria som var gravid med Jesu barn flyktet til Frankrike og der fødte en jente som fikk navnet Sara. Hun ble siden stammor til den merovingiske kongeslekten i Frankrike. Denne versjonen av Jesu familieliv ble framført for første gang på 800-tallet.

Brown stanser ikke med denne lånte teorien om Jesus som ektefelle og far, men fortsetter med ytterlige bisarre påstander:

«I følge disse ubearbeidede evangeliene var det ikke Peter som fik i oppdrag av Jesus å grunnlegge den kristne kirke. Det var Maria Magdalena … Jesus var den første feministen. Han ville legge kirkens fremtid i Maria Magdalenas hender… Det er ikke mange som vet at Maria Magdalena ikke bare var Kristi høyre hånd, men at hun allerede var en mektig kvinne». … «Tilhørte hun Benjamins hus?» «Ja visst», sa Teabing. «Maria Magdalena var av kongelig byrd.» … «Ved å gifte seg inn i Benjamins mektige ætt sammenførte Jesus to kongelige slektslinjer og skapte et mektig politisk forbund som kunne gjøre rettmessig krav på tronen og gjenopprette kongedømmet slik det var under Salomo» (s 273-74).

Kommentarer til disse fantasiene burde være overflødige. At Maria fra Magdala skulle være av kongelig byrd og benjaminitt, er fullstendig tatt ut av luften. Det kan legges til at Maria fra Magdala bare nevnes et fåtall ganger i evangeliene som en av Jesu disipler. Hun var med ved Jesu kors og var blant de kvinnene som oppdaget av graven var tom. I følge Johannes var hun den første som fikk se den oppstandne Jesus. I middelalderen begynte man å identifisere henne med noen andre kvinner som nevnes i evangeliene og fikk henne til å fremstå som en prostituert. Det er dette bildet av henne som mange kjenner best til, men det har ikke noen rot i Bibelen.

 

4. Den hellige gral

I følge visse legender skulle den hellige gral være den kalken som Jesus brukte ved innstiftelsen av nattverden og som Josef av Arimatea etter korsfestelsen samlet opp Jesu blod i. Å finne den hellige gral var i høymiddelalderen den sanne ridders mål. I Da Vinci-koden avsløres hemmeligheten om «hva gralen virkelig er». «Den hellige gral er ikke noen gjenstand. Den er faktisk … en person» påstås det (s 261). Langdon og Teabing gir følgende undervisning til Sophie:

«Ifølge legenden er den hellige gral en kalk – et beger. Men beskrivelsen av gralen som en kalk er egentlig en allegori som skal skjule hva den hellige gral egentlig er. Med det mener jeg at legenden bruker kalken som en metafor for noe som er langt viktigere.» «En kvinne», sa Sophie. «Nettopp.» Langdon smilte. «Gralen er bokstavelig talt det urgamle symbolet for kvinnelighet, og den hellige gral står for det hellig kvinnelige og gudinnen, og det er som kjent begreper som kirken praktisk talt har utslettet» (s 263).

Teabing virket opprømt. «Legenden om den hellige gral er en legende om kongelig blod. Når gralslegenden omtaler ‘begeret med Kristi blod’ … dreier det seg egentlig om Maria Magdalena – den kvinnelige livmoren som bar på Jesu kongelige slektslinje» (274-75).

«Trusselen Maria Magdalena utgjorde mot mennene i den tidlige kirken, kunne vise seg å bli ødeleggende. Ikke bare var hun kvinnen som Jesus hadde gitt oppgaven med å grunnlegge kirken, men hun hadde dessuten fysisk bevis på at kirkens nylig erklærte guddom hadde gitt opphav til en menneskelig slektslinje. For å beskytte seg mot Magdalenas makt fremstilte kirken henne som en hore og begravet bevisene på at hun var gift med Jesus. Dermed tok de brodden av alle påstander om at Jesus hadde gitt opphav til en slektslinje som fremdeles eksisterte og at han bare var en dødelig profet» (s 279).

«Sion-ordenen dyrker fremdeles Maria Magdalena som gudinnen den dag i dag. Hun er gudinnen, den hellige gral, rosen og den guddommelig moderen.» «Ifølge Sion-ordenen», fortsatte Teabing, «var Maria Magdalena gravid da korsfestelsen fant sted. For å beskytte Kristi ufødte barn måtte hun rømme fra Det hellige land. Med hjelp fra Jesu betrodde onkel, Josef av Arimatea, reiste Maria Magdalena i hemmelighet til Frankrike, som på den tiden ble kalt Gallia. Her fant hun et tilfluktssted i den jødiske kolonien. Det var her i Frankrike hun fødte sin datter. Hun fikk navnet Sara» (s 280). «Jakten på den hellige gral er egentlig en streben etter å falle på kne foran Maria Magdalenas levninger. En reise for å kunne be ved den utstøttes føtter, ved det tapte hellige feminine» (s 282).

Egentlig er ikke Brown opphavsmann til disse påfunnene. Han har hentet dem fra andre, særlig fra «Holy Blood, Holy Grail» (1982), som jeg allerede har nevnt, og oppfølgeren «The Messianic Legacy» (1986) av samme forfatter. Det engelske teamet Baigent, Leigh og Lincoln har faktisk anklaget Brown for plagiat og krever sin del av de enorme inntektene. Den vilkårlig teorien at den middelalderfranske termen «Sangraal» (bestående av san = hellig og graal) skulle bestå av de to leddene «sang» (blod) og «raal» (kongelig) har han også stjålet.

 

5. Sex som en vei til Gud

Brown taler varmt for de gamle hedenske religionenes sexkult og hieros gamos-seremonier. Det hemmelige selskapet Prieuré de Sion slår vakt om denne urgamle sexkulten ved å praktisere sexritualer, og Langdon forsøker å få Sophie til å forstå at denne kulten ikke er noe perverst, men viktig. Han sier bl a:

Historisk sett var samleie den handlingen som gjorde det mulig for mannen og kvinnen å oppleve Gud. … Den fysiske foreningen med kvinnen var den eneste måten mannen kunne bli åndelig fullkommen på, og til sist oppnå gnosis – kunnskap om det guddommelige. Siden Isis’ dager hadde sexriter vært ansett som mannens eneste vei fra det jordiske til himmelen. «gjennom foreningen med kvinnen», sa Langdon, «kunne mannen oppnå et høydepunkt da hjernen hans var helt tom, slik at han kunne se Gud» … «Det var gjennom samleiet mannen ble åndelig hel og fikk kontakt med Gud … Hieros gamos er ikke noe perverst påfunn. Det er en dypt hellig seremoni (s 341).

Sophie går ikke straks med på dette sammensuriet. «Forestillingen om sex som en vei til Gud var unektelig vanskelig å fatte til å begynne med», skriver Brown. At Bibelen kraftig fordømmer denne sexkulten, som var så vanlig blant kanaaneerne, som åndelig blindhet og frafall fra HERREN (JHWH), forsøker Brown å fornekte ved å påstå følgende:

«De tidlige jødene trodde at det aller helligste i Salomos tempel ikke bare rommet Gud, men også hans mektige kvinnelige jevnbyrdige, Shekina. Menn som søkte åndelig helhet, kom til tempelet for å besøke prestinner – hieroduler – som de hadde samleie med for å oppleve det guddommelige i den fysiske foreningen. Man kunne til og med se det jødiske tetragrammet JHWH – Guds hellige navn, Jehova – som en androgyn forening av det maskuline Jah og det førhebraiske navnet for Eva, Havah» (s 341).

Navnet Eva har ingenting med JHWH å gjøre. Hebraisk har to ulike h-bokstaver, en som kan transkriberes som bare h og en som kan transkriberes som ch. JHWH har den første h’en, Eva det sistnevnte (på hebraisk Chawwa). Gudsnavnet JHWH bygger på verbet hawa som senere ble skrevet haja og betyr «være». Chawwa (Eva) bygger på verbet chawa som senere ble skrevet chaja og betyr «leve».

Foruten dette mistaket, er det helt feilaktig at Shekina skulle være en gudinne. Shekina er dannet av verbet shakan som betyr «bo» og Shekina betegner Guds hellige nærvær, at han bor blant sitt folk i det aller helligste. JHWH har aldri en gudinne ved sin side. Jødedommen og Det gamle testamente er strengt monoteistisk. Det finnes bare en eneste sann Gud. «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6, 4).

«For den tidlige kirken», forklarte Langdon stillferdig, «utgjorde menneskers bruk av sex som direktekommunikasjon med Gud en alvorlig trussel. Den innebefattet ikke kirken, og undergravde dermed kirkens selvutnevnte status som eneste forbindelse til Gud. Av åpenbare grunner gjorde kirken alt den kunne for å demonisere sex og gjøre det til en motbydelig og syndefull handling» (s 342).

Den tidlige kirken, dvs urkirken og fornkirken, strebet ikke etter noen verdslig makt. Den slo vakt om profetenes (GT) og apostlenes (NT) lære. Det innebar at den forkynte at Guds rike ikke var et verdslig rike, at Kristus og ingen annen var dette rikets Herre og at Kristus (ingenting annet) var den eneste veien til Gud. Bare gjennom Kristus var menneskenes syndeskyld overfor Gud betalt og bare takket være Kristi rettferdighet ble de tilregnet den rettferdighet som Gud krever av hver enkelt for evig liv i fellesskap med ham. Bare utro, dvs å forkaste Kristi skyldbetaling og rettferdighet, utestenger et menneske fra himmelen og saligheten. Egne gjerninger, om det så er ulike fromhetsøvelser eller sexriter som Brown er talsmann for, kan ikke forene noe menneske med Gud.

Brown skjelner ikke mellom urkirken og den senere middelalderkirken som bl a begynte å strebe etter verdslig makt og kreve ulike menneskelige gjerninger for syndsforlatelse og rettferdighet overfor Gud.

Hva sex angår, er seksualiteten i følge Bibelen en stor gave fra Gud. Det var gnostikerne som demoniserte det kroppslige og så på kroppen som et fengsel for ånden. Bibelen ser både menneskets ytre og indre, både kropp og sjel, som Guds gode gaver. Men gaver kan misbrukes så vel som brukes rett. Seksualiteten skal i følge Bibelen brukes som det mest intime uttrykk for kjærlighet mellom mann og kvinne og binde dem sammen til et livslangt ekteskapsforbund. Sex innenfor ekteskapet skal ektefellene ta vare på som en stor Guds gave og vise øm omsorg for. Sex utenfor ekteskapet bryter ned og ødelegger Guds skapelsesordning. Det kalles i Bibelen for utukt og er en følge av menneskets svakhet og syndighet. Den troende oppmuntres ikke til askese og et negativt syn på seksualiteten, men tvert om til å verdsette den som noe godt som er skapt av Gud for å fremme ektemakenes kjærlighetsfellesskap og menneskeslektens bevarelse.

 

6. Historien om Sion-ordenen og dens hemmelige kunnskap

I følge Da Vinci-koden er Sion-ordenen en hemmelig orden som bevarer kunnskapen om hvordan «blodslinjen» fra Jesus ble overført til de merovingiske kongene i eldre middelalder. Den middelalderske legenden om den hellige gral handler egentlig om Maria Magdalena. Den katolske kirken, som Brown kaller for «Vatikanet», har gjennom tidene forsøkt å dysse ned denne hemmelige kunnskapen og har ikke veket tilbake for å myrde dem som hadde tilgang til den. Ordenen driver også med gudinnedyrkelse og beskytter eldgamle dokumenter. Sion-ordenen lever i det skjulte enda i dag. Den ble i følge bokens faktaside (s 9) grunnlagt allerede i 1099.

Hvor kommer så denne historien fra? Per Beskow har i artikkelen «Koden» ett falsarium som förför (Svenska Dagbladet 21/1 2005) på en klar måte sammenstilt fakta som besvarer dette spørsmålet. Det meste skriver seg fra én enkeltperson, franskmannen Pierre Plantard (1920-2000). Fra ungdommen av engasjerte han seg i rojalistiske og esoteriske spekulasjoner. 1956, da han bodde nær den sveitsiske grensen, grunnla han for første gang Prieuré de Sion. Det var en slags selskapsorden, oppkalt etter det lokale fjellet Mont Sion, men ble oppløst året etter.

Myten om den hemmelige kunnskapen ble dannet på slutten av 1950-tallet. 1967 var det tid for å starte Sion-ordenen på nytt. Plantard hadde da fått en fantasifull medarbeider i Philippe de Chérisey. Sammen skapte de «Ordenens hemmelige dokument som skulle bevise merovingernes bibelske avstamning. De plasserte dem i det franske nasjonalbiblioteket for å gi dem et skinn av respektabilitet, og de Chérisey laget også noen forfalskninger på pergament. Listen over stormestere som finnes gjengitt i «Da Vinci-koden» er fabrikkert av de Chérisey. Plantard selv mente seg å være av merovingisk avstamning og derfor i slekt med Jesus. Hensikten med dette var å få ham anerkjent som Frankrikes legitime konge.

Nå var scenen beredt for teamet Baigent, Leigh og Lincoln. Når de fikk høre om Plantard og hans historie, forstod de at dette var et tema som kunne omskapes til en suksess, både på TV og i bokform. Plantard gav dem tilgang til «Ordenens hemmelige dokument», men samarbeidet gikk snart i stå. Da «Holy Blood, Holy Grail» kom ut i 1982, begynte Plantard å trekke seg ut. I et radiointervju i 1982 fortalte han at avstamningen fra Jesus og Maria Magdalena ikke kunne bevises, men var et påfunn av bokens forfattere.

Plantard trakk seg tilbake i 1984, men i 1989 blåste han for siste gang liv i Sion-ordenen. Han tok nå avstand fra Chériseys ordenslegende og skapte en helt ny. Han la også fram en helt ny liste over stormestere. I den inngikk også Roger-Patrice Pelat, en nær venn av president Mitterand. Det var intet taktisk valg. På samme tid ble Pelat nøkkelperson i en stor korrupsjonsintrige og Plantard ble mistenkt for innblanding. Gjennom en husundersøkelse fant politiet en mengde dokumenter som vitnet om Plantards krav på tronen. Han ble mistenkt for høyforræderi mot den franske republikk, men slapp unna med en skarp tilrettevisning og trakk seg tilbake for godt.

Men historien er ikke slutt med dette. Dan Brown visste at hans amerikanske lesere var lite interesserte i tronpretendenter. Han skar derfor bort det meste av stoffet og satte i stedet inn en mengde feministiske teorier av to amerikanske feminister, Margaret Starbird og Lynn Picknett. Man kan finne igjen mange av Browns merkelige påstander i Starbirds bøker «The Goddess in the Gospels: Reclaiming the Sacred Feminine» og «The Woman with the Alabaster Jar: Mary Magdalen and the Holy Grail», likeså i boken «The Templar Revelation: Secret Guardians of the True Identity of Christ» av Lynn Picknett og Clive Prince. Disse hadde også blitt påvirket av Plantards myte om «blodslinjen».

 

7. Påvirkning fra gnostisismen

Foruten de kilder jeg allerede har nevnt, har Brown i høy grad blitt påvirket av av Elaine Pagels’ bok «The Gnostic Gospels» (1979) og hennes argumenter mot Det nye testamente og for et gnostisk livssyn. I sin bok «Beyond Belief» (2003) forteller hun åpent om sin utvikling. Hun forlot sin kristne tro mens hun gikk på high school. Da hun senere begynte å forske i de gnostiske skriftene fra Nag Hammadi, fant hun gnostikernes tro tiltalende. Hun bet seg merke i følgende jesusord fra Tomasevangeliet: «Om du henter fram det som finnes i deg selv, kommer det du henter fram til å frelse deg.» Hun kommenterer det slik: «Styrken i dette ordet er at det ikke sier oss hva vi skal tro, men oppfordrer oss til å oppdage det som ligger skjult inni oss selv». Hennes sammenligning av Tomasevangeliet med Bibelens Johannesevangelium avslører hvor langt bort hun har kommet fra Det nye testamente og kristendommen: I Johannesevangeliet er det snakk om «et jeg-du-forhold», en relasjon mellom vintreet (Kristus) og dets grener (de troende). Men i Tomasevangeliet er det isteden snakk om at «jeg er du». Menneskets eget jeg er guddommeliggjort og dette betraktes som målet for troen. Dette ligner hinduismens syn på atman = individets ånd eller sjel som en del av den guddommelige verdenssjelen, som en gnist av Gud.

Gnostisismens tro på ens eget jeg eller en egen ånd som guddommelig innebærer at jegets personlige følelser og erfaringer får gjelde som den høyeste autoritet. Det er tiltalende for nåtidens postmoderne menneske. Den troende formanes ikke til å tro visse ting som er åpenbart gjennom guddommelig åpenbaring utenfra, slik som i den bibelske kristendommen. Mennesket skal ikke underkaste seg noen annen autoritet enn seg selv. Man kan vende seg til sitt eget indre.

Så vel Pagels som Brown finner det derfor maktpåliggende å bekjempe Det nye testamente med dets autoritetstro. Gjennom å fremstille gnostisismen som mer opprinnelig og Det nye testamente som et resultat av kirkens patriarkalske maktbegjær og Konstantin den stores manipulering, behøver ingen lenger underordne seg Bibelen. Når Brown dessuten sper på med gudinnekult og sex som en vei til Gud og hyller radikalfeminismen, har han gjennom Da Vinci-koden komponert en tro som passer fint inn med tidsånden. At gnostikernes asketiske livssyn slett ikke er forenlig med hieros gamos-kult og annen hedenskap, bryr han seg ikke om. Ikke heller at sluttversene i Tomasevangeliet inneholder en sterk kvinneforakt (som ikke finnes i Det nye testamente). Logion 114 lyder slik:

Simon Peter sa til dem:
«La Maria gå fra oss,
for kvinner er ikke verdige til livet.»
Jesus sa:
«Se, jeg skal lede henne
for å gjøre henne til en mann,
for at hun også skal bli en levende ånd
slik som dere menn.
For enhver kvinne
som gjør seg selv til mann,
skal gå inn i himmelens rike.»

(Basert på Bertil Gärtners svenske oversettelse, Ur Apokryferna till Nya testamentet, 1972)

 

8. Ytterligere faktafeil

Man kan forundre seg over at en bok som inneholder så mange faktafeil likevel kan oppleves som relativt troverdig av mange. Godtar man hva som helst for å komme bort fra det Bibelen lærer? La meg skyte inn et eksempel i tillegg til Da Vinci-koden: Forleden dag hørte jeg en ellers så kunnskapsrik person som Fredrik Lindström si følgende i radioprogrammet «På minuten»: «Den Hellige Ånd er noe som man fant på først på 300-tallet i forbindelse med kirkemøtet i Nikea». Kan man tro sine egne ord når man kommer med en slik påstand, eller er man bevisst at man fabulerer? Spiller det ingen rolle at det er et faktum at Den Hellige Ånd gang på gang nevnes i Bibelen, altså i tekster som har blitt til lenge før 300-tallet, og derfor identifiseres med Gud (se f eks Sal 139, 7-8; Apg 5, 3-4; Rom 8, 9; 1 Kor 3, 16; 2 Kor 3, 17)?

I Da Vinci-koden påstås det at Leonardo da Vincis kunstverk «Mona Lisa» er et androgynt selvportrett (s 136), selv om det er allment kjent at det avbilder en virkelig kvinne, Madonna Lisa, hustru til Francesco de Bartolomeo del Giocondo. Det er heller ikke riktig, slik Brown påstår, at Mona Lisa er et anagram av to egyptiske fruktbarhetsguder, den mannlige Amon og den kvinnelige Isis (på italiensk L’Isa). Man kan spørre seg hvorfor Brown ikke også faller for teorien at likkledet i Torino er et fotografisk selvportrett av da Vinci? Den teorien lanseres nemlig av Lynn Picknett og Clive Prince i boken «The Templar Revelation».

Brown påstår også at da Vincis veggmaleri Nattverden «praktisk talt skriker til betrakteren at Jesus og Maria var et par» (s 269). Det er sant at apostelen Johannes til høyre for Jesus har feminine trekk i da Vincis mesterverk. Men det er typisk for da Vinci å avbilde unge menn på den måten. Det framgår av måten han portretterer døperen Johannes og andre. At da Vinci skal ha kodet sine malerier med antikristne buskap, er et rent påfunn.

Via Teabing påstår Brown at Sion-ordenen har bygd inn kvinnelige seksualsymboler i middelalderens katedraler for å hylle gudinnen. Det lange skipet skulle representere hennes livmor med hvelvingen omkring inngangen som et kvinnelig kjønnsorgan. Men de store middelalderkirkene hadde oftest tre innganger på den vestre siden og ytterlig tre på den nordre og tre på den søndre. Hvilken del av den kvinnelige anatomien skulle de representere? Dessuten hadde verken Sion-ordenen eller tempelridderne noe med middelalderens katedralarkitektur å gjøre. Både senere gotiske og tidligere romanske bygninger lånte sin grunnform fra den gamle gresk-romerske verdens basilikaer.

Brown skriver: «Som unge astronomistudent var Langdon blitt overveldet da han lærte at Venus’ bane tegnet et perfekt pentagram på vår himmel hvert åttende år … Som en hyllest til Venus’ magi brukte grekerne den åtteårige syklusen som utgangspunkt for sine olympiske leker (s 48). Dette er også nonsens. I virkeligheten var de olympiske leker tilegnet Zevs. En fest til hans ære, en dag lang, avbrøt lekene midt i. Det var årsaken til at lekene opphørte under den kristne æra og ikke ble tatt opp igjen før i 1896 på en strengt religionsnøytral basis. Når det gjelder de fem ringene på det olympiske flagget, har disse ingenting med et venuspentagram å gjøre. Man hadde tenkt å tilføye flere ringer, men man stanset ved fem som en passende olympisk logo som en påminnelse om at lekene omfattet alle de fem bebodde kontinentene.

Når det gjelder tempelherreordenen som ble grunnlagt 1118, påstår Brown at det var pave Clemens V som knuste denne ordenen i en machiavellisk operasjon. Årsaken til dette skulle være at tempelherrene utsatte paven for utpressing gjennom hemmeligheten om den hellige gral. I virkeligheten var det franske kong Filip IV, «den smukke», som tvang paven til å knuse ordenen. Den franske kongen, ikke paven, arresterte tempelherrene og brente noen på bål i 1314, blant dem stormester Jacques de Molay.

På slutten av 1700-tallet oppstod myten om at tempelridderne i virkeligheten hadde vært et hemmelig selskap for å videreføre fra generasjon til generasjon ulike typer av okkult eller hemmelig kunnskap. Tanken om at det finnes en avvikende tradisjon om Jesus som et hemmelig selskap har bevart, er ikke ukjent. Per Beskow skriver: «Det er den innerste hemmeligheten i den svenske frimurerordenen, men den meddeles først i tiende grad, noe som gjør at de fleste medlemmene ikke kjenner til den. I følge denne historien ble læren først bevart av en gruppe syriske kristne og ble senere overtatt av Tempelherreordenen. Etter ordenens oppløsning ble den med tiden ført videre til frimurerordenen. Hva denne læren gikk ut på, får man derimot ikke vite, og flere har prøvd å fylle hullet med ulikt stoff. Et eksempel på dette er Esséerbrevet, en 1800-tallsforfalskning som har vakt interesse i frimurerkretser» (www.newmaninstitut.nu/Signum).

En av grunnene til at grallegenden er så rik i Frankrike, skriver Brown, er at «merovingerne grunnla Paris» (s 283). I virkeligheten hadde byen blitt grunnlagt omkring 700 år før deres ankomst. Ile de la Cité, kjernen av Paris, var en naturlig festning allerede på 200-tallet f Kr. Da romerne erobret stedet, fikk det navnet Lutetia, men navnet ble endret til Paris 305-310 e Kr. Chlodvig I, som grunnla det merovingiske dynastiet, flyttet sin hovedstad til Paris omkring 500 e Kr.

På side 141 skriver Brown følgende: «I løpet av tre århundrer med heksejakt brente kirken fem millioner kvinner på bålet.» Om bare én kvinne ble brent på bål under den europeiske heksemanien, ville det vært uforsvarlig og fryktelig. Men i følge historikerne var ikke tallet på ofre fem millioner, men mellom 30 000 og 50 000. Alle var dessuten ikke kvinner, og alle ble ikke henrettet ved brenning på bål. Bak henrettelsene stod ofte staten eller enkeltpersoner snarere enn kirken.

 

Avslutning

Dan Brown fører i Da Vinci-koden fram en oppkonstruert konspirasjonsteori som legges fram på en måte som gir den ubestridelig slagkraft. Han lykkes godt med å fremstille fiksjon som fakta. Mye kan tillates i en roman, men Brown gjør krav på en sannhetsgehalt som han ikke har dekning for. Fremfor alt er fremstillingen av den kristne historien så grovt usaklig at det trosser enhver beskrivelse.

Man spør seg hva som ville skjedd dersom en annen religion enn kristendommen hadde blitt angrepet like usaklig og blitt gjenstand for liknende baktalelse. Hva ville skjedd dersom Brown isteden hadde angrepet f eks Koranen og Muhammed eller buddhismen og Buddha eller jødedommen? Er det en dobbeltmoral som er typisk for de vestlige landene, at det er helt i orden å rakke ned på og baktale kristendommen, men utillatelig og utilgivelig å kritisere andre religioner? Da Vinci-koden vekker mange spørsmål og kan i beste fall drive sannhetssøkere til å spørre etter fakta, ikke bare pirres av konspirasjonsteorier.

Dosent, dr. teol. Seth Erlandsson.

 


 

Boka «Da Vinci-koden og Bibelen» kan bestilles fra
Forlaget Scriptura, Solåsveien 20, 4330 Ålgård, tlf. 51 61 75 40.
E-mail egil.edvardsen@luthersk-kirke.no