-

«For at verden skal forstå at du har sendt meg» (Joh 17,23)

De tre eldste evangeliene Matteus, Markus og Lukas vitner klart om hvem Jesus er: hans person, hans oppdrag, hans ord og gjerninger. Men likevel er den sanne Jesus ukjent for mange. De forstår ikke hvem han er, først og fremst fordi de ikke vil lytte til hva Guds ord forteller om ham. På apostelen Johannes sin tid under hans to siste leveår på 90-tallet ble de kristne forsamlingene truet av gnostiske vranglærere som forvansket det apostoliske vitnesbyrdet om Jesus. I Efesos fikk apostelen Johannes erfare hvordan disse spredte panteistiske lærer som alvorlig forvansket det ekte vitnesbyrdet om Jesus. Derfor mente han det var passende å utfylle de synoptiske evangeliene med ytterligere ett utførlig vitnesbyrd om hva Jesus sa og gjorde, hendelser han oppfattet med egne ører og øyne. I slutten av evangeliet sitt nevner han at han som øyenvitne kunne fortalt mer om Jesu person og underverk, «men disse (tegn) er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn» (Joh 20,31).

I sitt 17. kapittel gjengir Johannes Jesu innholdsrike øversteprestelige forbønn like før han ble sveket og fengslet i Getsemane. Dette vidunderlige kapitlet gir svar til flere viktige spørsmål, hovedsaklig følgende:

1) Hva innebærer det å være troende?

2) Hva er oppdraget deres?

3) Hva hindrer dem i oppdraget deres?

 

 

1. Hva innebærer det å være troende?

Utmerkende for de troende er at de kjenner den eneste sanne Gud og Jesus Kristus som Faderens spesielle utsending, Guds evige Sønn. Jesu ord lyder: «Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus» (vers 3). Dette kjennskapet innebærer at de troende i og gjennom den eneste sanne Gud har evig liv. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet» (5,24). Tidligere i evangeliet skriver Johannes: «Den som tror på Sønnen, har evig liv» (3,36). Og Paulus skriver: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom 8,1).

Jesus er «Faderens utsendte». Det innebærer at han er den som i Det gamle testamente flere ganger blir omtalt som en guddommelige person som på en særskilt måte er «Herrens utsendte» (oftest oversatt «Herrens engel»). Denne spesifikke «Herrens engel» er ett med Herren selv og kalles vekselvis «Herrens engel (utsendte)» og Gud eller Herren. Allerede før Guds evige Sønn kledde seg i menneskelig natur gjennom jomfru Maria, åpenbarte Sønnen, den andre personen i guddommen, «Herrens utsendte», seg for bl.a. Abraham, Moses og Samsons foreldre (les f.eks. 2 Mos 3 og Dom 13,16-22).

Sønnens enhet med Faderen går også tydelig fram av Jesu øversteprestelige forbønn. Til Faderen sa Jesus: «Alt mitt er ditt og alt ditt er mitt» (vers 10). Og han ber for sine disipler «så de kan være ett, liksom vi er ett» (vers 11). Tidligere har Johannes sitert Jesu ord til jødene: «Jeg og Faderen er ett» (10,30), noe som jødene oppfattet som blasfemi og derfor «tok opp steiner for å steine ham» (10,31). Men de troende «skal skjønne og innse at jeg er i Faderen og Faderen i meg» (10,38).

At disiplene skal «være ett», betyr først og fremst at de sammen skal være ett med Kristus, i full samklang med ham. Det betyr ikke at de er fullt utlært i Guds ord og forstår alt Herrens profeter og apostler har formidlet. Men ubetinget vil de underordne seg alt Herren lærer i sitt ord. Jesu disipler underordner seg alt Guds ord, likesom Kristus i alt underordner seg sin Fars ord. De troende kjennetegnes altså av fellesskap med Kristus og gjennom ham med Faderen.

De troendes tro er helt og fullt Guds verk gjennom det glade budskapet om «Herrens utsendte» og hans frelsesgjerning. Uten Guds ord hadde de ikke kjent Gud og den han har sendt, Jesus Kristus. «For jeg har gitt dem de ord du gav meg», sier Jesus, «og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg» (vers 8). Denne troen er en visshet: «De vet at du har sendt meg» (vers 25).

De troende er også helt avhengig av at Herren bevarer dem i sitt navn, dvs. bevarer dem i Ordet, i den undervisning som handler om ham. Jesus ber Faderen: «Bevar dem i ditt navn, det navn du har gitt meg, så de kan være ett, likesom vi er ett» (vers 11). Med ordet «navn» mener Bibelen det som bæreren av navnet står for, representerer, lærer. Å misbruke «Herrens navn» er å forvanske, trosse, misrepresentere Herrens undervisning. Å bli bevart i troen og i samklang med Herrens undervisning er også Guds verk gjennom Ordet. Derfor ber Jesus sin himmelske Far: «Bevar dem i ditt navn!» (vers 11). «Bevar dem fra det onde!» (vers 15). «Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet!» (vers 17).

Faderen har gitt de troende til Sønnen, og Sønnen svikter dem ikke. Han tar seg av dem. «Jeg helliger meg for dem, så også de skal helliges i sannheten» (vers 19). Denne ufortjente omsorgen fyller dem med glede samtidig som bruddet deres med verdslig tankegang og handling vekker verdens hat (vers 13-14).

 

2. Hva er de troendes oppdrag?

De troendes oppdrag er å føre verdens mennesker til tro på Jesus gjennom Guds ord, å få dem til å forstå hvem Jesus er, «skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg» (vers 23). «Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere» (20,21). «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere» (Matt 28,19f).

Dette oppdraget kan synes alt for stort, til og med umulig. Og det er det – av egen kraft. Men med oppdraget følger løftet: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20). Om den som elsker ham og hans ord sier Jesus: «Min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham» (Joh 14,23). Gud gir veksten. «Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud som gir vekst», skriver Paulus (1 Kor 3,7).

 

3. Hva hindrer de troende i oppdraget deres?

Fellesskapet med Herren og ordet hans er avgjørende for at verden skal forstå hvem Jesus er, nemlig Faderens utsendte, Guds evige Sønn, og tro på ham. Det er bare Herren og ordet hans som kan tenne troen på den sanne Gud, åpne øynene på åndelig blinde og bevare dem i troen. I sin øversteprestelige forbønn framhever Jesus gjentatte ganger hvor viktig full harmoni mellom disiplene hans og Herren og ordet hans er for at de skal kunne utføre oppdraget sitt. Det gjelder ikke bare for de første disiplene, «men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (vers 20-21). Jesus ber om at «de helt og fullt kan være ett» (vers 23).

Full harmoni med Herren betyr at vi formidler hans undervisning – ikke egne mennesketanker – og hans oppofrende kjærlighet (gresk agápe) til alle mennesker. Jesus avslutter sin øversteprestelige forbønn med disse ordene: «Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem» (vers 26). Om våre måter å forholde oss til andre mennesker vitner om en kjærlighetsløs og bitter holdning – det motsatte av en oppofrende kjærlighet, medfølelse og offervilje – undergraver vi vitnesbyrdet vårt om Kristus. Vår enhet med Herren burde ikke kunne forenes med kjærlighetsløshet, verken mot verdens barn eller mot andre troende.

Jesus viser til enheten mellom Sønnen og Faderen. De er ikke misunnelige på hverandre. De skader ikke hverandre med ordene, gjerningene eller tankene sine. De prøver ikke å sette hverandre ut av spill. De snakker ikke forbi hverandre. De lyver ikke om hverandre. De irriterer ikke hverandre. Faderen, Sønnen og Ånden virker sammen i full enighet og tjener hverandre: Den Hellige Ånd fører mennesker til Sønnen og Sønnen fører mennesker til Faderen, dem som Faderen har gitt ham. De arbeider sammen, bor sammen, er sammen. De er ett. De viser hva fellesskap virkelig er.

Å forbli i Herren, i hans navn, innebærer å være representanter for hans undervisning og hans holdning, hans ufattelige kjærlighet til oss. Om vi sier at vi elsker Herren og ordet hans uten å vise kjærlighet og omsorg til våre medmennesker, hindrer vi verden i å forstå hvem Herren er og hva han har gjort for oss. Paulus skriver: «Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, om det finnes medfølelse og barmhjertighet, så gjør nå min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn» (Fil 2,1-2).

Hva hindrer altså de troende i oppdraget «å få verden til å forstå at du har sendt meg»?

a) De troende hindres i oppdraget sitt når de ikke er i full samklang med Guds ord

Som Sønnen er i full samklang med Faderen, skal vi være i full samklang med Herren og hans undervisning. «Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg» (vers 23). Derfor bør vi, skriver Paulus, sette «alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far» (Ef 4,3-5). Om vi ikke har en eneste Herre og en eneste Far, men mange herrer og ulike tro, ligner vi et rike som har kommet i strid med seg selv, og verden får problem med å lære å kjenne Jesus gjennom vitnesbyrdet vårt.

Løsningen på problemet med de troendes splittelser er ikke å samordne de troende til en enhet som ikke er en enhet i samme tro, lære og bekjennelse. Enheten Jesus taler om er en samstemmig enhet under en eneste Herre og Far, et brødrefellesskap i full samklang med Herren og undervisningen hans. Paulus skriver om enheten som Guds ord oppfordrer til: «Jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige i det dere sier. La det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke» (1 Kor 1,10). «Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far» (Rom 15,5-6). Vår samstemmighet og vårt faste grep om Bibelen og alt den lærer, er ikke et mål i seg selv eller en selvrettferdig selvopphøyelse: «Hurra, så bra vi er, vi er ikke som andre mennesker!» Formålet er tvert imot å prise vår Herre Jesu Kristi Gud og Fader med én munn.

b) De troende hindres i oppdraget sitt når ikke Guds kjærlighet er i dem

De troende burde elske som Gud elsker og tilgi som Gud tilgir. Den som har fått mye tilgitt, burde vise stor kjærlighet (jfr. Luk 7,41-47). Johannes skriver: «Vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4,19). Jesus sier: «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13,34-35). Om de troendes misjonsarbeid bærer spor av spydighet, bitterhet, baksnakking, hensynsløshet og uforsonlighet, hvordan skal da forvillede, svake, sårede eller gudløse mennesker kunne forstå Guds ufattelige kjærlighet til dem og hvem Jesus er? Derfor gjentar Jesus stadig: «Dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere» (Joh 15,12). «Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre» (Joh 15,17). Johannes skriver: «Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,8). «Vi vet jo at vi er gått over fra døden til livet, vi som elsker brødrene. Den som ikke elsker, er fremdeles i døden» (1 Joh 3,14).

For å kunne utføre Guds oppdrag til de troende er det veldig viktig at Guds kjærlighet er synlig hos dem, ikke bare når de vitner om Guds vellydende evangelium. Også når de troende må felle lovens dom over gudløshet og ubotferdighet, bør det merkes at de gjør dette i omtanke og kjærlighet. Mennesker merker så lett om ord sies og handlinger utføres i en ånd av medfølelse og kjærlighet eller i en ånd av hat og forakt. Jesus ber om at disiplene hans må preges av hans kjærlighet og omsorg når de vitner om den eneste sanne Gud og den han har sendt.

Paulus bruker verbet «vinne» for de troendes oppdrag i den rette ånden: «For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det» (1 Kor 9,20-23).

Når vi nå har sett hvilket stort og herlig oppdrag Jesus har gitt oss, og at vi bør være i full samklang med Herren, hans ord og kjærlighet, for at vi skal kunne utføre oppdraget, forstår vi hvorfor Jesus har lært oss å be om tilgivelse flere ganger om dagen. Vi har sviktet gang på gang i tanker, ord og gjerninger. Vi trenger daglig å vende om til Herren. Det vet han og det vil han at vi skal gjøre. Derfor sier han om og om igjen: «Forbli i meg, forbli i meg, forbli i meg!» «Som Faderen har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan være fullkommen» (Joh 15,9-11).

Foredrag av dosent, dr. teol. Seth Erlandsson, Sverige.